15.05.2017

Processed with VSCO with x1 preset

Jeg burde snakke med noen, påpekte en usynlig en i forrige post. Jeg legger jo opp til at jeg er ved bristepunktet. Jeg hadde en knalltøff uke før eksamen, men som det alltid gjør, ordner ting seg til slutt. Jeg har både skiftet jobb og fått ny leilighet. Verken det ene eller det andre var enklere å gjennomføre, og jeg ble dratt mellom to onder og goder og jeg fant ingen trøst i noen. Jeg er som sagt en vinglepetter og jeg klarer ikke stå for mine egne valg. 

Men jeg måtte. Så, nå skifter jeg jobb fra extra til mega, og flytter hundre meter bort i gata her i august. Jeg var på en visning på carl berner, jeg likte den ikke noe særlig, og gruet meg til å flytte om det var slik det måtte bli. Men så var jeg på en annen visning og fant selve drømmeleiligheten med takterasse og Elixia i kjelleren. Jeg skulle ønske jeg kunne flytte inn på dagen, så jeg kunne nyte sommeren med et glass hvitt (som jeg ikke liker) der oppe. Men jeg må vente til august og spare på pengene mine enn så lenge. Og slutte med snus. Det er trøblete som fytti-grisen. 

Jeg reiser til syden tiende juni. Der har jeg ikke vært siden før jeg flyttet til Oslo, og prøver derfor å skjerpe litt inn på hva jeg spiser for tiden. Jeg har egentlig aldri vært særlig flinkere til å trene og holde meg i form som jeg var før påske, hadde en litt trøblete en mellom påske og siste eksamen, men jeg er fremdeles i gang. Kutter jeg sjokoladen og kaloriene jeg faktisk ikke trenger, gleder jeg meg til å sprade i bikini i en kropp jeg er mer stolt over, enn at jeg kontinuerlig ligger å tenker på om jeg holder inne magen nok. Jeg bryr meg egentlig ikke så mye, men kropp facinerer meg, og bare ut i fra de fire dagene jeg har holdt meg skjerpet og til skjema, innbiller jeg meg resultater. Samtidig må  jeg si den kan gjøre en gal. Den dagen jeg lasta ned Lifesum appen, ble jeg jo nærmest skremt. Fordi jeg skannet inn de to kvikklunsjene jeg spiste før jeg hadde stått opp på morgenen, som ble på nesten sekshundre kalorier. Mitt hode forstår egentlig ikke kalorier og har heller aldri bitt meg merke i det, jeg vet bare at det er et matematisk regnestykke på hva som kommer inn og ut. Vel, på ettermiddagen spiste jeg karbonadedeig, soppmix og bønnemix til middag. Det som sjokkerte meg var at antall kalorier på middagsmaten jeg spiste meg proppmett på, var omtrent like stort, eller om ikke mindre enn kvikklunsjene mine. Og vanligvis finner jeg fort på å spise en kvikklunsj eller en annen sjokolade før jeg spiser middag. Eller etter. Det blir jo som å spise to svære mannetalerkner med middag det. Det skremte meg litt, og satte meg på tanken "fyfaen hvor lett det må være å gå ned i vekt! Bare å spise sunt!". Så, så eirnstein er jeg. 

I går, lørdag, jobbet jeg dobbelt, omtrent femten timer, på to og en halv time søvn. Når jeg kom hjem rundt midnatt danset hodet mitt salsa og jeg var like på tuppa som alltid når jeg føler ting butter i mot og det ikke er noe ålreit. Klokken passerte to, og brått var jeg langt fra hjemme. Jeg skremte meg selv med min egen impulsivitet og tuslet hjemover i firetiden til fuglesang og fred i sjela. Dessverre sovnet jeg aldri før klokken bikket sju, og jeg døgnet med glans og har hatt en relativ fucked up dag i dag. Og det stresser meg at jeg fremdeles ikke sover, når jeg skal på jobb om seks timer. Hjelp. Altså, opp om fire fem. 

Forandring fryder, sies det



Jeg veit ikke as. Om du husker den uforglemmelige tv-reklamen med mr. vinglepetter som aldri klarer å bestemme seg? Det er meg. I et lite nøtteskall. Et valg kan være såre enkelt å ta, når man må forhånd veit utfallet av konsekvensene. Men å gutse på, sånn uten å vite hva man går til, det tør jeg ikke. Og jeg unngår det. Jeg er et vanedyr vandrende på denne jord, jeg sjonglerer gjerne fjorten baller om hverandre, så lenge jeg slipper å kvitte meg med en. 

Forrige uke gråt jeg. Hele livet har sugd balle siden jeg leverte bacheloren. Jeg avhenger av fast økonomi nå til sommeren da stipendet avtar. Jeg avhenger av å jobbe nok, jeg avhenger av et sted å bo. Jeg trenger en plan. Usikkerheten spant hull i tinningene mine og når bachelor endelig var levert, kom trykket og vissheten om at ferien var i anmarsj og at planene burde være spikret. Det var de ikke. 

Jeg feirer bachelor på torsdag. Jeg ender opp som kveldens sippekråke. Jeg gråter og jeg gråter. Hadde jeg enda grått fordi jeg mistet mobilen i do eller knuste øl-glass på verandaen, hadde noen kanskje skjønt meg. Kanskje også meg selv. Men jeg gråt fordi jeg ikke ble forstått. Fordi høydeskrekken min ikke ble akseptert. Som om det er greit å sitte på gelenderet på en veranda, tjue meter over bakken, etter fire fem øl? Det er faen meg ikke greit. Så jeg griner, fordi jeg er så himla redd, sliten og jeg trenger at folk er forsiktige. 

På byen ble jeg sjekka opp. Jeg vinket vedkommende til meg med pekefingeren og hvisket han inn i øret

"Jeg har allerede grini tre ganger i dag, og jeg lover deg du ikke vil ha noe å gjøre med en nedbrutt jævel som meg, så kom deg vekk". Så forsvant han, og jeg hånlo. Den dritten. 

På fredag våknet både jeg og mobilen min. At mobilen min levde var et under i seg selv, og jeg kom meg på jobb. Tre timer søvn og en rus som fremdeles føltes stigende. Rett fra jobb til atter en bachelor fest. Jeg knakk sammen. På lørdag var det på ny med jobbing, før jeg den kommende uken, møtte på så mange problemer og konflikter at jeg ble liggende i gråt til langt på natt. Det var så mye å forholde seg til, og jeg kjente jeg ikke orket. NOE. Som helst. Eksamen kan kysse meg i ræva, og jeg orker ikke mer. Løsningen vil være å dra hjem til mamma og pappa, og gråte litt til. 

Men. Å snakke ut med noen, det hjelper så jævla. Jeg har stått opp for noen tøffe valg og det blir forandringer i sommer. Det er skummelt og det er moro. Det er også trist, fordi jeg er så innmari glad i mennesker og jeg hater å endre mine vaner og planer og mine sjongleringsballer rundt meg. Men at jeg blir forstått, jeg vet ikke as. Det føltes så jævla godt at jeg gråt litt i dag også. Jeg er så taper. Men jeg er glad nå. Veldig glad. Takknemlig. 

Krisekleint i gymgarderoben

Processed with VSCO with f2 preset

Bloggen min har en statistikk. Jeg dæver litt innvendig hver gang jeg ufrivillig fester synet på den. En nettside et par titalls idioter klikker seg inn på i ny og ne. Trolig fordi jeg lurte dem på instagram, siden den fremdeles er linket til. Ofte stiller jeg meg selv spørsmålet hvorfor den er tillinket, når jeg ikke vil at folk skal lese den. Sannheten er vel at jeg gir langt faen i om folk leser bloggen, det går helt fint, så lenge de ikke skal kommentere det og ta det opp med meg. Det er da jeg får noia. Jeg blottlegger jo livet mitt på vilje, så jeg gjør det enkelte for folk. Jeg veit sjøl hvor vanskelig og kjipt det er å måtte google noen, og finne NADA. Det er faktisk mer frustrerende enn å ikke kunne skrive bachelor.

Jeg elsker å kunne få uttrykt meg litt her inne på denne siden. Jeg glemmer ting sjeldnere når jeg først har publisert det et sted. Noen ganger tror jeg hukommelsen min dreier seg mer om hva jeg har lagt ut i sosiale medier enn hva jeg faktisk husker. Også stopper jeg litt, tenker. For da er kanskje ikke livet mitt annet enn internett? Alt dokumenteres, jo Jeg husker jeg møtte en fyr en gang som hata at alle skulle dokumentere alt. Hvorfor være på konsert å nyte alt, om man bare står der med snapchat om filmer alt? Jeg vet ikke, as. Men snapchat og mystory for min del fungerer litt som denne bloggen. Det gir meg muligheten til å gjennomleve ting på nytt. Jeg husker alle de feriene, turene og opplevelse jeg har vært på, som jeg ikke har dokumentert, og angeren i etterkant. Men, man burde gjøre seg bevisst tanken, også her, at alt burde gjøres med måte. Balanse.

Nå ville jeg skrive om en hendelse som skjedde på torsdag. Jeg hadde headsett på og tuslet inn på Athletica Vulkan. Inn i jentegarderoben. Som en kontekst her, skal det adderes at jeg suger i bacheloroppgaven for tiden og irriterer meg over alle som er flinke. Og at jeg som person har lett for å snakke med meg selv og kommentere ting. Typ, JAJA får man ta åsså skrive litt igjen daaa... Vel, det som skjedde var at på den første benken i jentegarderoben sitter ei jente å leser i pensum. I en garderobe. På et treningssenter. SÅnne mennesker får meg til å tro at de benytter hvert ledige minutt til å være produktive, flinke, få sine A-er, leve livet og livet går etter boka. Kanskje et kjedelig liv, men innimellom higer jeg etter å være en slik flinkass. Midt på treet og balansegangen kan noen ganger bli waaay to boring. Vel, det jeg trodde skjedde var at jeg kommenterte hendelsen inni hodet mitt når jeg gikk forbi, det skal jo påminnes om at jeg har på øredøvende høy musikk og jeg virkelig trodde jeg bare snakket til meg selv, inne i hodet. Vel, det som egentlig skjedde var jeg høyt og holdet klarte å glippe "åh, nørd!" ut av kjeften min i det jeg går forbi, mutters alene. Jeg var jo egentlig ikke klar over det, jeg kunne jo ikke engang høre min egen stemme, før vedkommende løfter nesa opp fra boka og gir meg det mest fryktede drapsblikket noensinne. 

Aldri før har jeg vært raskere på å låse tingene mine på plass i garderoben og komme meg ut i studioet for å pumpe litt jern... 

Litt sånn shitt

Processed with VSCO with p5 preset

Det er lørdag. Det var. Fortid. Jeg sitter i stuen og hører sekundene tikke. Klokken har ingen viser som påpeker sekunder, likevel tikker den. Sekund for sekund. 

Jeg er bachelorstudent. Jeg har tatt det knusende med ro, jeg ville ikke tenke, gjøre eller begynne. Verdiløst når jeg er av skippertakstypen som ikke klarer å prestere om jeg ikke har tidspresset på meg. Dette følte jeg på i helgen og fikk fire fem tusen ord på papiret i løpet av få dager. Jeg manglet bare et par tusen til, voila, bacheloren var ferdig.

Så. feil. kan. man. ta. 

Jeg snakket med veilederen min i går. Han var fornøgd med arbeidsinnsatsen jeg hadde gjort. Han trodde vel mest sannsynlig jeg var et håpløst tilfelle av en student, så mange ganger han har prøvd å få meg i gang, til ingen nytte. Vel, vi snakket litt om drøftingen. Den viktigste biten på hele oppgaven, og som burde være på omlag tretusen fuckings ord. Okei, sa jeg. Jeg skal fikse det. I morgen. 

Morgendagen kom og jeg var på lesesalen klokken 11. Drøfting, here we go. Nei, det gikk ikke. Hver eneste jævla setning jeg skrev, ble visket ut igjen sekundene etter. Jeg kom ingen veg, og til slutt måtte jeg gi meg for dagen fordi magen verket og jobben på Coop ventet. Jeg begynte å grine. Dette går faen meg ikke. Jeg orker ikke mer. Jeg får det ikke til. jeg blir sint på meg selv fordi jeg ikke klarer akseptere dritt. Egentlig er karakteren jeg får rivende likegyldig for meg, siden karakteren teller en kvart del av helheten. Jeg har en safe C uansett. Likevel klarer jeg ikke akseptere å bare skrive noe, for å skrive noe. Jeg må eie det, vite det, kunne det. Og det er så sykt provoserende når jeg vet jeg ikke trenger å legge sjela mi i det. Likevel gjør man det. Aller mest er jeg bare livredd for å skuffe veileder. Skuffe meg selv, jeg vet ikke, så lenge jeg gjør det greit er jeg faen meg fornøyd. 

Men jeg knakk likevel sammen. 

Hva er det som skjer med meg?

På torsdag lå jeg i sofaen og brølte til av magesmerte. Hva skjer nå? Skal jeg føde ut et eller annet vaginalt eller ut anus eller WHAT IS HAPPENING??

Det kom i rykk og napp. 

Jeg har aldri hatt mensensmerter som det her i hele mitt liv. Jeg skjønte knapt det var mensensmerter før jeg våknet blodig i dag morges. Fyfaen livet suger som kvinne. Jeg har ikke fungert. På jobb i dag fikk jeg smertene i rykk og napp, og kollegaer så på meg med en fordreid mine, spurte "hva skjer?". De konstaterte selv "tante rød" var på besøk. Jeg konstaterte selv at livet suger. 

Jeg tok spiral for snart en måneds tid siden. Den fucket til alt. For første gang i mitt liv besvimte jeg flerfoldige ganger på et legekontor. Jeg vet ikke hvorfor jeg tok det en gang. Det var gratis, fordi jeg er løkkabeboer. Jeg har bestemt meg for å leve i sølibat for lengst. Jeg trodde spiral skulle være oppskriften på himmelen med et mensenfritt liv og fryd og gammen. Jeg tok feil. Hver gang jeg kjenner det trykker litt i magen, kjenner jeg legens fingre langt opp i livmora og jeg kjenner på den kaldsvettinga som kom på en tiendels sekund, og jeg kjenner meg ør og svimmel. Jeg tror jeg skal besvime igjen, ikke fordi det er like vondt, men fordi jeg assosierer smertene med de verste timene i mitt liv. Jeg vurderer sterkt å ta den ut. Om jeg så skulle være så heldig å finne en ålreit kar, bli smelt på tjukka og få kids, hvor ille er det uansett? Jeg er tjueto med en nestenferdig bachelor og godt humør. Dessuten har jeg fått over tusen følgere på instagram så jeg liker å tro jeg er morsom. Sannheten er vel egentlig at alle følgerne mine er kåte tinderfolk som stalker meg og tror jeg vil møte dem. Jeg lever i sølibat så hold kjeft, sier jeg. Jeg skal aldri ha noe som helst inni meg igjen etter den spiralen uansett. Bare en tampong er nok til å få meg til å tro jeg besvimer. Jeg har fått så noia. 

Det er forsåvidt et problem, det der. At jeg tror jeg er morsom. Jeg klarer ikke legge det politisk ukorrekte uten kildehenvisninger på hylla. Så bacheloren min er litt sånn HAHA nå kommer sensor til å le. Men så blir jeg slakta, ansett som en dust, får dårlig karakter og ingen fremtidig jobb. Snx. 

Skulle egentlig bare si jeg har blitt sterk og skriver bachelor, også bare...

Processed with VSCO with p5 preset

Å bli sterk. Dette ble et hovedfokus allerede i desember, midt i hjemmeeksamen i pedagogikk. Jeg har for mange mark i rompa til å kunne bli sittende med skriving fra morgen til kveld, og treningsøkten ble dagens opptur. Bort fra stolen, bøkene og tankene. Men jeg har alltid hatt treningsperioder som har tildels vært så ekstreme at jeg ikke klarer å forholde meg til dem. Jeg faller ut og blir utbrent på minimal tid. Fordi jeg SKAL gjennomføre og være flink, og det ender med at jeg står opp halv seks, for å gjennomføre en styrkeøkt, før seks timer med trening på skolen og åtte timer jobb. Fire timer søvn, også er det samme leksa igjen. Det er jo gitt det skal gå gæli. Og det er her jeg har lagt forskjellen denne gangen. For nå er det straks april, og jeg har opprettholdt fire-seks treningsøkter i uka (sett bort i fra julen). Fokuset mitt begynte egentlig ut i fra to mål i januar: 

  • Jeg skal lære en pullups
  • Jeg skal øke i benk

Hårete mål, fungerer ikke for meg. Jeg er utålmodig og gir opp for lett. Jeg kommer aldri til å klare det uansett. Jeg tenker, jeg spiser uansett ikke sunt nok, så da blir jeg aldri sterk. Jeg har alltid kunnet ta 35kg i benk. Alltid. Men jeg har aldri klart så mye som én ekstra kilo. Jævlig umotiverende å trene benk da, sant? Derfor trente jeg det bare sånn "innimellom". Da blir man jo i alle fall ikke bedre. Og styrketrening for rygg eller pullups i det hele tatt? Orket ikke. Jeg trente ymse, men unngikk de øvelsene jeg visste jeg ble pissed off av å ta. 

Tjukk gummistrikk på Athletica Vulkan. Pullups. Jeg klarte tre. To. Jeg prøve fler. Klarte ikke. Jævla nedtur, med den tjukkeste strikken det er å oppdrive på hele senteret. Håpløst. Jeg trente heller chins, det var litt lettere. Jeg kunne gjennomføre fem, fem, fire, to. Så trente jeg mye chins, til jeg brått kunne 10x5 her forleden. Med en tynn gummistrikk. Usynlig progresjon, men at jeg lo inni meg. Jeg byttet også den tjukke strikken til en tynn en i pullups, og jeg kan nå gjennomføre 5x5. Og to uten strikk. Målet ble nådd. Og i benkpress? Nå lusker jeg på 5x4 med 50kg i benk. Økte relativt raskt til 40, og kan ta 10x4 der uten problem. 45 går også nokså greit, mens 50kg kommer veldig an på dagsformen min, og om jeg har med en spotter eller ei. Men det går - og det gledes. Nå har jeg to nye mål å jobbe frem mot til juni:

  • Jeg skal kunne utføre fem pullups uten strikk
  • Jeg skal kunne utføre 5x4 med 60kg i benk

Men jeg trener jo heller ikke bare disse to øvelsene. I løpet av denne perioden har jeg kommet meg gjennom noen barrierer. Jeg har jo slitt med kronisk korsryggssmerter, og har hatt mine perioder der jeg har vært bundet til sengen fordi det var så jævlig. Sist på julaften, av alle dager. Jeg trente i to måneder med 30kg i knebøy, og vippa med de nede fem seks ganger. Det var jo ikke særlig tungt, men jeg måtte bygge opp igjen korsryggen. Samtidig begynte jeg med mark med 30-40kg som gikk helt fint. Nå den siste tiden, har bare alt gått på skinner, og jeg banka til med 80kg i knebøy og 100 i markløft. Jeg har ikke som noe mål å øke noe særlig mer i knebøy, jeg skal heller styrke den ved å trene flere repetisjoner på 60kg. Ryggen er fremdeles litt sånn jeg gjør hva jeg vil og noen dager funker det ikke, mens andre går det helt fint. Mark, derimot går over all forventning. Når jeg persa med 5x5 med 80kg ble jeg overveldet. Så klarte jeg to reps på 100, det var blytungt men det gikk. Største problemet var at grepet glapp. Jeg må kjøpe flytende kalk, og jobbe mer. Målet mitt der er å kunne ta en reps av min kroppsvekt gange to. Dessverre har jeg gått opp fem kg når jeg har trent så mye styrke. Jeg antok jeg måtte klare 130kg, men siden jeg aldri veier meg, men måtte gjøre det her om dagen, viste vekta 70kg. Da må jeg jobbe opp mot 140kg. Tok 70kg i 10x5 på torsdag, og det gikk lekende lett. Derfor tror jeg at jeg kan økte til 80 i mange reps, og 90 i 5x5. Så får vi seee da. Om det er mulig. 

Herregud. Jeg skulle faktisk ikke skrive så detaljert om hva jeg tar og hvordan jeg trener, jeg ville bare si jeg har funnet noe som fungerer for meg. Jeg merker fremdeles jeg er litt overtent i forhold til trening, og det hender jeg trener på de dagene jeg skulle ha fri, sånn som i dag. Jeg har en dag med fokus på bryst, skuldre og triceps, neste på rygg, biceps (og litt mage - er så dårlig på å trene mage) og en dag med fokus på bein. Og den fjerde dagen fri. I dag var en slik fjerdedag, men endte med at jeg trente bryst. Som ikke gikk. Sliter med ene skuldra mi, og når den verker, vil verken dips, benkpress eller skulderpress gå - så med andre ord gikk hele økta i dass og jeg angrer på at jeg ikke hvilte, som jeg hadde lovet meg selv. Men. Det som er fint med der jeg er nå, er at jeg ikke er nazi. Det går fint om en økt går dritt sånn som i dag, og jeg driter fremdeles i hva jeg spiser med god samvittighet. Ja, det er lettere å spise sunt og si neitakk til fester og alkohol, fordi det setter meg så ut av rutinen, men jeg spiser mc donalds med den største glede, jeg spiser nutella (som jeg egentlig ikke liker engang) med stort fråtseri og jeg spiser så jævla mye. Det er vel kanskje også årsaken til at jeg øker i styrke (og vekt) - og jeg lar meg provosere av to ting:

  • Åh, marte. Du har så sykt god forbrenning. Nei. Ser jeg på bilder av meg selv fra i sommer, ser jeg jo meg selv. Jeg var faktisk lettere enn nå, men jeg  jeg er dvask og sliten og mye rundere enn jeg er nå. Jeg har vært 75kg på mitt tyngste, og det var når jeg var i Australia og brått måtte opp på vekta for å hoppe i fallskjerm. Jeg fikk sjokk. Heldigvis gikk jeg tilbake til mine 64-65 uten at jeg tenkte noe mer over det, når jeg kom til Norge. 

Vi har alle forskjellige kropper. Jeg har to søstre til, og vi ser helt forskjellige ut, og sier ikke at vi kunne vært identiske om så vi spiste og trente like mye. Jeg er naturlig spinnvill og mye energi, og det tror jeg er til min fordel. Men jeg ser jo meg selv i speilet hver dag, og man kjenner det veldig når man har hatt en drit periode. Nå spiser jeg fremdeles mye dritt, men jeg trener ikke for å bli ei flis eller fit. Kutter jeg ut alt det drittet jeg spiser, så snakker vi kanskje fit, men jeg orker ikke. Enda. 

  • Herregud, du kommer til å bli mandig. Pass deg nå!

Jeg har alltid vært nokså mandig, så no worries.  Jeg har alltid hatt store overarmer og alltid vært sterk i bicepsen, uten trening. Jeg har fått mer definerte armer, men det er fremdeles mætti grevinneheng og shit, og det får bare være. Men å bli mandig av trening, det går jo faen meg ikke an. Hadde jeg produsert litt testosteron eller faaaen hva det heter, så hadde det kanskje gått. Og om jeg så får de største armene på jord? Da er jeg i alle fall sterk, og de vil jo reduseres i størrelse så fort jeg ikke er dedikert lengre. Så slapp nu av. 

Processed with VSCO with f2 preset


Jeg skriver egentlig bachelor for tiden. Eller jeg gjør jo det, men jeg tror det er derfor jeg ogsååå er så flink til å trene. Fordi, jeg utsetter, og må finne på andre ting å gjøre. Fordi, bachelor kveler meg. Sakte men sikkert. Det er dritspennende, og jeg har liksom alt klart i hodet. Men jeg er så innmari treig med å få det ned på papiret, at jeg kveles. Sakte men sikkert, og må få blåst fra meg litt på senteret. 


 

Dæver



Hei. Jeg trenger en god dose tålmodighet, og jeg trenger det NÅ!

Tredjeårsstudent, bachelorskribent og deltidsansatt. I kombinasjon med mark i ræva, treningsglede og en evne til å aldri klare å takke nei til det som skjer - har hverdagen vært knalltøff siden januar smalt i gang. Praksis ble ferdig forrige uke, og jeg følte meg femten kilo lettere. Nå sto en uke i Ål for tur, med kursing i både telemark, alpint og snowboard. For å ikke snakke om drikkekursing, spillkursing og kursing i om å gjøre å spise mest mat rundt koldtbordet på kvelden. Jeg har kost meg i boblebadet, i basseng, på treningsrommet, på diskotek, på haikertur til Ål sentrum, med blåveiser, svette, seire og tap i kortspill, ludo, bordtennis, ligretto og uno. Jeg har prata meg sjæl i søvn, hås og fordervet. Jeg har sovet mye, lite og akkurat passe. Men mest av alt har jeg ledd. Jeg har ledd så jeg har hatt kronisk magevondt, jeg har ledd så jeg har grått, jeg har ledd så jeg har grynta og blitt liggende på gulvet. Det jeg elsker aller mest med disse turene vi har i idretten, er de menneskene jeg omgås. Fordi man kan være litt klin gærn og rar, uten at det egentlig gjør noenting som helst. Og det var det her tålmodigheten min trengte aller mest, etter en hverdag som har vært så hektisk at søvnen har uteblitt siden januar begynte. Nå var det pusterom, pause og å komme seg opp i ringene igjen. Jeg skulle aller helst vært halvveis i en bachelor jeg ikke har begynt på. Men foruten om det - er jeg akkurat der jeg skal være. Og jeg kan legge meg nedpå sofaen og svipe litt på tinder og prøve å forstå hvorfor jeg fremdeles er singel ;) 

Skremmende glad

Processed with VSCO with f2 preset

På mandag fikset jeg i topplokket, kjeften og kroppen min. Medisinering måtte til og jeg måtte til bunns i problemene mine. OG gudameg slik en positiv virkning det hadde. Jeg satt med vann i munnen hele ettermiddagen, og klarte ikke dy meg til slutt - og tok brummebilen til butikken og hamstret snop. Mandag eller ei, jeg hadde vært fristet av noe som helst på såå lenge, at jeg bare døde etter å kjenne smaken av en smash på tungen. Og deretter har det gått nedenom og hjem. Største kontrasten til Oslolivet og hjemme, er at her er det så sjukt mye deilig mat og fristelser, og jeg spiser meg så stappa mett og kvalm, at jeg er helt dårlig når jeg legger meg på kvelden. I skrivende stund er jeg helt gåen, fordi jeg baka kanelsnurrer med vaniljekrem og melkesjokoladebiter inni. Og man spiser ikke bare én bolle. Ikke to eller tre heller. Man spiser til man simpelthen spyr, og jeg har bekjempet kvalmen med Doppler 2 (eller, Slutten på verden slik vi kjenner den som den egentlig heter). Ferie as. Jeg har litt til ferie, før romjulsjobbingen begynner, og jeg kjenner jeg gleder meg litt til å ha noe viktigere å bedrive hverdagen med. Selv om familielivet er kos, er jeg ikke skapt til å leve latmannslivet på sofaen i alt for mange dager i strekk. Jeg tenker sånn.. hadde jeg vært i Oslo nå, hadde jeg garantert gått på en pub og tatt en øl. Sånn kan man ikke bare plutselig gjøre i Gausdal. For det er gokk, fordi man trenger skyss, og fordi.. det finnes ingen bar. Men det er koselig likevel, man kjenner litt på roen og man må lære seg å legge rastløsheten på hylla. I morgen kveld skal vi alle søsknene samles for kalkunmiddag og kos, og jeg kjenner jeg gleder meg sååå masse. Selv om jeg har vært i Gausdal i en uke snart allerede, har jeg på langt nær sett alle sammen, og jeg kjenner det blir gøy å få samlet alle igjen! OG siden jeg nå så og si er frisk, er jeg mye mer positiv. Kjenner jeg er så tvers gjennom glad, at det skremmer meg. Alt det drittet jeg liksom har gnaget på i det senere, er som forduftet og jeg er bare skikkelig happy. Deilig. 

18.12.2016



Jeg "blogger" aldri lenger. Jeg tømmer hodet innimellom fordi jeg trenger det, og det er min måte å sutre over hverdagen på, og komme seg videre. Jeg kan for eksempel nevne hvor jævlig irriterende det er med folk som aldri svarer på snapchat. Fordi snapchat er mitt kommunikasjonsfelt nr.1, og når jeg ser den ble åpnet for 23 minutter siden, blir jeg så sabla irritert at jeg fort kan slette vedkommende i sinne. Og det skremmer meg, as, fordi jeg angrer jo tre minutter senere, og det blir for idiotisk å legge til på nytt. Eller blir det det? Jeg liker å holde liv i skrivesiden min, fordi jeg liker å skrive om de øyeblikkene og de tingene jeg observerer ute i det ganske land, som rører, irriterer, gleder og overrasker meg. I går satt jeg på Oslo S og ventet på toget som skulle gå til Lillehammer. Jeg satt ute i vinterkulda i tjue minutter, og prøvde å få i meg en grillpølse ikledd brød med rekesalat. Munnen min fungerte ikke, og jeg satt der som hvilken som helst annen due, og beit i et stykke brød på rekordlang tid. 

Først kom toget som skulle gå til Eidsvoll. Toget kom 12.22, to minutter før det skulle tøffe videre mot Lillestrøm. Jeg ser en konduktør gå langs perongen, trykke seg inn i en annen vogn, og jeg ser han finner en rullator i midtgangen. Går med den langs korridoren, til en eldre herremann som sitter og venter på hjelp. En mann som har blitt såpass grå i håret av det lange livet han har levd. Jeg undres hvorfor denne mannen tog toget inn til Oslo S? Hva skal han her, helt alene, med rullatoren sin? Hvor er hans familie? Jeg ser for meg bestemor ta toget, og jeg klarer ikke få det bildet til å stemme. Bestemor ville aldri i livet tatt toget, og ikke hadde hun fått lov heller. Skulle hun til Oslo, er bestemor typen som tar drosje dit, om det av en eller annen uforståelig grunn ikke skulle gå seg til med at familien kjørte henne. Den eldre herren subbet seg fremover i korridoren, han maktet ikke å løfte beina skikkelig, og rullatoren ga han god støtte. Han var stødig. Ned på perongen var det vanskeligere, og konduktøren trykket flittig på døråpnerknappen, slik at mannen ikke skulle bli klemt i skyvedøra, samtidig som han hjalp mannen ut av toget. Og jeg satt et par tre meter i fra, med pølsa mi, og synet mitt var utydelig og vassent. Man kan på mange måter si det er konduktørens plikt å hjelpe sine passasjerer, men ikke alle viser det i like stor grad. Han her husket på denne eldre mannen, og det var ikke vanskelig å se. Likevel var han sistemann ut av vognen, og subbet seg veien videre inn på stasjonshallen. Jeg satt der bare og undret, og lurte på hva i all verden denne mannen skulle ta seg til med her i Oslo. Med rullator. Uten noen andre mennesker som passet på han. For en hardhaus! Inni hodet mitt satte tanken seg, at jeg skal bli like fordømt egenrådig og flink, og klare mine turer til hovedstaden også alene, på et stappfullt tog fra bondelandet. 

18.12.2016



Torsdag. Jeg sov tre timer. Midt i nattesøvnen våkner jeg av at jeg ikke får puste, jeg får panikk. Jeg begynner å hoste, puste, hoster opp en masse slim. Jeg får ikke puste, igjen, hoster mer. Det føles ut som om hele tunga mi har tatt plass ned i lungene mine, og jeg begynner å grine av smerte. 04.57. For mindre enn en time siden klappet jeg igjen selvbiografien til Sophie Elise. En bok jeg har kjøpt til noen andre, men som jeg bare skulle kikke litt i, før jeg la meg klokken ti. Halsen min er vond, kroppen min er svett. Har jeg hatt mareritt? 06.45 skal alarmen ringe. For første gang på tre uker må jeg våkne av en ulyd laget av noe annet enn meg selv. Eksamen står for tur. Jeg gikk fra å ha stålkontroll og godt mot i denne eksamenen, til å knekke helt sammen to dager før eksamen. Anatomien og fysiologien satt som støpt. Det gjorde ikke de hundre andre temaene vi skulle ha, og jeg innså at jeg ikke ville gjøre samme suksess som i fjor, da vi hadde lignende type eksamen, og jeg nailet det greit nok til en B. Jeg orker ikke feile. Frykten for å mislykkes, igjen, var så enorm at jeg hadde lyst til å grine av det også. Men jeg griner ikke av frykt. Jeg griner når frykten er en realitet. Hele høsten har for meg vært et eneste stort nederlag, og jeg har vært skikkelig forvirra. Det begynte så smått når jeg skulle levere en semesteroppgave i kroppsøving, og jeg ikke skjønte hvorfor i heite huleste jeg gikk utdanninga jeg gikk og at jeg følte meg som en slags deltidsstudent, med en fot i skolen og resten nede i et dypt avgrunn der bare alt var mørkt. Jeg trente ikke. Jeg leste ikke. Jeg drakk i helgene. Jeg jobbet alt for mye. Jeg fikk ikke sove på nettene, og jeg følte ikke at jeg betydde en dritt for de rundt meg. Jeg følte heller ikke innsatsen jeg la ned på jobb var betydningsfullt. Praksis var et lysglimt jeg trengte - for nå forsto jeg i alle fall hvorfor jeg utdannet meg som lærer. Jeg hadde kroppsøving i åtte klasser, underviste omtrent 320 forskjellige elever, og hver enkelt elev var så innmari ålreit - og jeg følte at innsatsen jeg la i å ha gode gymtimer, fikk gjennomslagskraft. At elevene koste seg og syntes det var gøy å ha gym, uavhenging av hva jeg hadde satt på planen. Men good-feelingen forsvant, når praksis gikk videre rett til hjemmeeksamen i pedagogikk og elevkunnskap. 

Så jeg klikka. Jeg orker ikke tanken på at jeg ikke betydde noe for noen, så jeg klikka. Gjennomslagskraft hadde jeg, og det funka bedre på jobb enn med gode venner. For da tar de avstand. Og jeg skjønte ikke helt hvordan jeg kunne klikke - fordi jeg er jenta som tar avstand fra dramaqueens også går i mellom i slosskamper. Jeg er nokså beinhard, men samtidig livredd for å være svak. Men så forsto jeg litt av det likevel, når jeg leste anatomien til eksamen. Og da skal det sies at jeg var tjukk nok i huet til å leste om et emne som ikke var eksamensrelevant i det hele, og jeg kastet bort lørdag kveld på hele hormonsystemet, men likevel ga det meg en forståelse i mine egne problemer. Kvinner er hormonelle som faen, PMS u name it. Og vi sender så sjukt mange hormoner rundt i kroppen som fucker med huet vårt. Vi sender ikke signaler bare fra ett bestemt sted i hjernen, slik som guttene. Derfor kan de være enkle, og aldri forstå seg på når vi jenter griner. Mens vi jenter, har null kontroll i hodet, og impulsene og signalene sendes på tvers i hjernen. Ikke noe systemati for fem flate øre. Derfor mottar kvinner flere emosjonelle impulser og reagerer oftere sterkere på det enn hva menn gjør, og når vi uttrykker det fucket vi har inni hodet, så uttrykker vi det gjerne med større kraft - med andre ord - vi klikker. Derfor klikker vi. Vi har jo en brilliant hjerne som også kan ta opp flere singnaler enn menn. Vi tolker ansiktsutrykk og kroppsspråk langt bedre enn menn - men derav fucker det stort sett bare med hodet vårt, fordi vi overtenker. Blablabla. Så jeg fikk finne meg i at jeg var litt dramaqueen, og la meg flat. Selv om jeg kanskje veit det ikke er så heldig, fordi jeg står fremdeles for det jeg sa. Og om ting ikke endres, så kan man bare kutte ut folk. 

Også ble jeg sjuk da. Jeg ble til og med så sjuk at jeg ikke klarte å jobbe. Jeg lå rundt doskåla til klokken fem, og var i så elendig form at jeg ikke visste hva jeg skulle gjøre. Jeg skulle lese til eksamen. Jeg har ikke tid. Men jeg klarte ikke. Så fikk jeg streptokokkinfeksjon i halsen, og klarte ikke svelge. Jeg orket ikke spise. Magen slo kålbøtte og svelget ville ikke ned uten at tårene sprutet til alle kanter. Det var så fucked up. Likevel klarer jeg å ta meg sammen såpass at jeg kommer meg på trening dag tre, og peser i vegen. Jeg laget nemlig tidenes gulldeal med en trener på elixia, og fikk kjøpe medlemskap for hele desember. For at det ikke skulle bli waste of money, måtte jeg jo bare trene da. Dessverre er det kanskje ikke så heldig når jeg ikke klarer å få i meg mat. Så etterhvert ble jeg kjempemye bedre, fikk rutine på lesingen og treningen. Dessverre var søvnen fremdeles fucka. Jeg sovnet rundt fire hver natt, og våknet lys våken klokken åtte. Fantes heller ikke trøtt på dagtid. Helt meningsløst, men så lenge jeg ikke var trøtt var jeg fornøgd. 

På tirsdag trakk jeg visdomstanna. Egentlig null stress, men har igjen fucket med matinntaket mitt i dagene i ettertid. Jeg klarer ikke åpne kjeven skikkelig, og så fort jeg spiser, går det rett via nervene og opp til tinningen. Det er så vondt at jeg knasker et brett med ibux og paracet på daglig basis- jeg som er livredd alt av legemidler. Men jeg må, hvis ikke griner jeg meg i hel. Torsdag. Det gikk greit på eksamen. Ekstremt nervepirrende å gå som førstemann, og medelever symboliserer en A med fingrene, og jeg hadde lyst til å kappe huet av dem. Fordi om jeg går først, betyr det ikke at jeg sugde mest balle. Men vi får se, fordi det gikk ikke spesielt bra heller. Eksamen var relativt fucka sammenlignet med tidligere eksamner, og man var låst til alle emnene samtidig på hvert jævla (førti) konkrete spørsmål. Men jeg gikk først. Dro rett på trening med tom mage. Jeg prøvde å duppe litt før julebordet sto for tur, men jeg hadde ikke sjans. I steden drakk jeg vin og sminket med for anledningen. Julebordet var sykt fett. Selv om jeg var sykt sliten, sykt vondt i hodet og prøvde å drikke bort mine egne følelser, var det en fin kveld med taler og sanger og masse sprell. Jeg fikk egentlig i oppgave å være kveldens snylter, men jeg hadde ikke sjans til å gjennomføre. Men det ble en hyggelig kveld, men rundt klokken ett, hoppet jeg i en taxi og sa at han for faen måtte få meg fort hjem. Midt på natta søler jeg en hel flaske med vann i senga. To timer senere våkner jeg av at jeg dør av hodepine. En hodepine som aldri ga seg. 

Når man drikker og samtidig er hoven i kjeften, og man klemmer gud og hvermann på et kinn som et hovent som en tomat- kjenner man det kanskje ikke der og da på grunn av rusen. Men dagen etter. Fyfaen. Jeg hosta tapas med venninnene på kvelden, og jeg fikk laget min skål med nydelig aioli fra bunnen av, men jeg klarte ikke henge med i det sosiale. Jeg kaldsvettet, hadde hodepine og vondt i kjeften. Jeg klarte knapt å spise. Og når jeg spiste, gjorde det bare enda vondere i kjeften og i hodet. Jeg klarte ikke, og så det som et eneste stort nederlag, siden jeg er festgud nummer 1. Men jeg klarte ikke, og tok en rolig kveld hjemme. En kveld som endte i nok en natt uten søvn. Og når jeg først duppet av, var senga klissvåt fordi jeg kaldsvetta. Og jeg har så dunkende hodepine at jeg ikke veit hvor jeg skal gjøre av meg. Jeg har ingen som helst glede over at det er juleferie, fordi jeg har så fuckings vondt inni hodet. Så når jeg kom hjem til gausdal i dag, og så min elskede bestemor igjen, og hun tok meg rundt hodet og kysset meg i pannen, for så å klappe meg forsiktig på kinnene, gjorde det så vondt at jeg begynte å gråte. Så spurte bestemor hvordan jeg hadde det, og da bare fosset alt ut av meg. Bestemor er den dama i verden som bryr seg mest og som virkelgi bryr seg, og hun er min hobbypsykolog. Og ting funker ikke når jeg ikke for snakket med bestemor. Mamma og pappa bare "blås" og tar meg ikke alltid alvorlig, men bestemor relaterer seg til alt jeg sier. Jeg snakker om mine problemer, mine venninners, fester, jobb, skole, gleder, nedturer og smerten i hodet. Også griner jeg hele tida, fordi bestemor er så sjukt god og jeg har savnet henne sånn, og hun er gammel og har det særdeles tungt med egen helse. Så jeg gråter enda litt til. Og jeg er så stygt redd jeg skal få en jul i smerter, slik som jeg led når jeg gikk i tiende klasse i 2009. Men jeg får se. Kanskje er det bare visdomstanna, og ikke den fordømte rotfyllingstanna som jeg driver å plundrer med for tredje gang. 

Processed with VSCO with p5 preset
Nå høres jeg bare helt i kjelleren ut. Men det går jævla bra, men jeg takler ikke være sjuk og pjusk og giddaslaus. Jeg føler jeg ikke er meg selv, og jeg orker ikke en dritt. Jeg hamra løs på mamma senest for et par timer siden når hun skulle vise meg lillebrors gode resultater på matteprøven. Eneste fokuset mitt er DUNK DUNK DUNK mot tinningen, og det er så jækla vondt at jeg svelg

 

08.11.2016



Møter veggen as, hver gang timeglasset er i ferd med å renne ut og jeg endelig snart skal bli ferdig med et arbeidskrav. Jeg har prøvd å skrevet i fem seks uker, men jeg klarer det virkelig ikke før det gjelder. Hvorfor hvorfor hvorfor skal jeg være så håpløs at jeg får helt anfall før innlevering. 

Jeez jeg begynner å dra på åra



Halloen. Guess what happens når man blir løpenarkoman og løper av seg føttene? Hello beinhinnebetennelse, baker cyste og influensa. Etter en knalløkt på Sognsvann gikk jeg rett nedenom og hjem. Havna i kjelleren og med atpåtil tette bihuler fra før, var det jo veldig gøyalt. Hadde et par tre lette treningsøkter men har lagt løpingen på hylla inntil videre. Burde sjekke opp baker cyste hos legen, da dette gjør baksiden på kneet mitt så vondt at jeg sliter med å gå på det etter jeg har hatt beinet i bøyd stilling en stund. Føler meg som gamla på hundre. Sånn er det å bli 22. Helt forjævlig og jeg ønsker leddgikta velkommen. 

Har derimot trent styrke i steden, og i dag hadde jeg en awesome beinøkt (som sikkert allerede er bemerket ut i fra snappen min). Problemet var bare at jeg prøvde meg på knebøy igjen, noe jeg ikke har gjort siden jeg fikk påvist prolaps i vinter. Dessverre gikk det ikke så mye bedre, så med femti kg på rygg kjente jeg det begynte å murre igjen og stoppet. Jeg nekter å utsette meg selv for samme type smerter igjen, og fikk heller trent mitt i beinpressmaskina. Og du store all verden, der hadde jeg mye å gi. Følte når jeg makset det på slutten, at jeg endatil kunne lagt på mer, når jeg klarte ti repitisjoner på det fjerde settet. Men så husker jeg samtidig på at jeg ikke har trent skikkelig hardt på beina på en stund, og prøver å ikke runnere meg fullstendig. Men det var gøy, og  hardt og ble ei skikkelig god økt. Bortsett fra at jeg har slitt med ryggen resten av kvelden, og begynte nesten å grine i sted når jeg nøys. Herregud for noe tøys. Jeg sliter med så mangt at jeg snart tror hypokondiertendensene mine gir utslag for ekte sjukdommer. Tenke seg til. 

Også har jeg havnet i GOT bobla og sett halvannen sesong på to døgn. Hadebra arbeidskrav og effektiv hverdag. I kveld fikk jeg ikke skrevet så mye som et ord på det arbeidskravet, as. 
 

Holy makaroni

Bare blogger fordi jeg skryter av at jeg trener, og jeg har gjort det så mye på Instagram i det siste at jeg blir kvalm av meg selv. Jeg fronter jo sjokoladen og mottoet "alt med måte" heller en meg selv i en svett treningstights. Men jeg trener mye nå, fordi jeg må. Jeg skal bli dritsprek på fem uker og har å komme meg i form.

I dag skulle vi teste de forskjellige sonene innen intensitet på løpebanen på Bislett med klassen. For et kjør og så jævlig hardt. Innså sone 5 løping ikke er noe for meg i det hele tatt. Da snakker man sprintintervaller fra helvete der man hele tiden sniker seg inn mot mjølkesyra. Jeg har jo alltid snakket om gerilja om hvor hardt jeg elsker det, osv osv osv, men intervallene vi hadde i dag kan på en måte sammenlignes med gerilja, bare enda lengre drag. Også løper vi jo samlet i klasse så nekter å godta å være tregere enn noen andre, så kjørte meg så i grøfta at jeg fikk kramper i lungene. For første gang på veldig veldig lenge har jeg virkelig kjent på det å få blodsmak i munnen. Jeg var sikker på at lungene mine var fylt til randen av blod og ikke luft. Rent helvete, men desto bedre når man er ferdig.

Har lagt inn en del intervaller i sone 5 i de tre gjenstående ukene av prosjektet, og jeg merker jeg gruer meg helt enormt til hvordan det skal gå. Og om jeg i det hele tatt har sjangs på å slå min egen rekord på 12:11 på 3000m. Det virker ganske usannsynlig, og jeg forstår ikke helt hvordan jeg klarte det på testdagen da jeg knapt har løpt siden vgs. Da gikk jeg kontinuerlig opp i fart fra 14km/t til 16. I går hadde jeg intervaller på 14, og jeg klarte ikke gjennomføre. Tror bare jeg må roe ned helt ekstremt før testslutt, skal det være et poeng i det her i det hele tatt. Grøss

06.10.2016



jeez. Hadde toppnivå av en treningsøkt i går. Og hva skjer da Marte? Jeg våkner opp, gira som et lite helvete, men så sover jeg litt til, fordi det ble sent i går. Også blir klokken elleve, og jeg begynner å surre med regninger og styrer med diverse, og kom meg ikke på trening før halv ett. Jeg skulle kjøre harde intervaller i intensitetssone 5, pulsen opp i 190-200 ish. Og vet du hva? Det gikk ikke. Det gikk rett og slett til helvete og kroppen min nektet å samarbeide. Så da blir jeg så sinna og sur, og kansellerer hele økta mi, gir opp, og trasker i motbakke en halvtime i steden. Og mens jeg gjør det, prøver jeg å tenke meg frem til en løsning på hvorfor det gikk rett vest. Så innser jeg det. Jeg restituerte ikke nok fra forrige økt (kveldsøkten i går som var både lang og hard), og jeg hadde jo søren meg ikke fått i meg noe mat (frokost) enda, siden jeg rushet sånn hjemme før jeg kom på trening... Så jeg må prøve igjen. Men det er faen meg vondt å trene i så høy puls, as. 

Grunnen til stresset mitt var at jeg skulle på jobb til tre. Det gikk jo fint, så jeg rakk å komme hjem og hive meg i dusjen, lage meg makaronistuing (kokte serr en hel kg makaroni) og spiste søren meg opp hver smitt og smule. Spiser som en hest om dagen, når jeg trener så mæd mye. Riktignok spiste jeg ikke alt i ett, tok med resten som niste på jobb. Men gudameg, makaronistuing er så sjukt digg. Pølser, makaroni og hvit saus. Og masse smelta ost. Får vann i munnen nå bare av tanken. Det var bare det jeg skulle si. 10hi. 

Dagen jeg valgte å skulke skolen

Isaksen er strengere enn aldri før, og alle med varierende grunner og/eller unnskyldninger blir tvunget til å dra ræva si på skolen. Hva skjer med at skolenorge plutselig skal bli så jævla firkanta og at man ikke lenger skal ha tid til å tenke på eget ve og vel? Helsa burde jo komme først, vi som faktisk har muligheter nok til å prioritere den. Dagens århundre er jævlig nok fra før, og man møter press i hver eneste krik og krok. Derfor er det ikke uten grunn til at Per Fugeli er min gud, og jeg lever etter det gode livsmotet "å gi litt faen". Dessverre kan grad av faen være ekstremt varierende, og jeg opplever innimellom å bikke over. Men nok om det. Får jeg la meg til å sove i går (les: i natt) besluttet jeg meg med at jeg skulket fellesforelesningen dagen etter. Jeg kan simpelthen ikke møte opp, og delta. Grunnen er enkel, jeg prioriterte meg selv og ironisk nok, skole. 

I går sto jeg opp et par minutter på syv, hoppet inn i treningsstøyet og trasket meg veg (rett over gata) til Elixia. Langkjøring sto for tur, og jeg skulle løpe et "rolig" mil, noe som aldri skjer i mitt liv, fordi jeg ikke "gidder" å følge intesitetssonene på pulsklokka mi, og løper ræva av meg i steden. Midt i det hele innser jeg hvor sinnsykt kjedelig det er å løpe på mølle. Jeg, som omtrent bodde på slike møller mens jeg gikk på videregående, og elsket det. Nå var jeg drittlei etter tre kilometer, og tanken på at sju kilometer gjensto, var ikke særlig motiverende. Men tenke seg til, jeg kom meg gjennom det og det ble bedre på slutten. Også svetta jeg bort selvbruningen, og fikk fine flekker på hele kroppen. Fordelen med mårraøkter er gratis frokost og kaffe, men ulempen var at jeg var så sliten at jeg ikke kunne løfte beina i trappa på tur hjem, og sølte kaffe i hele trappeoppgangen. Rett i dusjen og rett til Ullevål. Et par timer med svømming sto for tur, og jeg svelgte så mye vann, at jeg følte meg halvveis svevende av klor. Men jeg overlevde, kom meg hjem, og rett på jobb. For så å jobbe i bortimot ni timer, og komme hjem rundt midnatt. Jeg ligger etter med et arbeidskrav jeg skal skrive, og finner lite tid, og jeg gjør jo helst alt annet enn jeg skal. Så i går kveld bestemte jeg meg for å sove lenge. 

Men gammel vane er vond å vende, så jeg sto opp klokken sju, tenkte å trene og pingle meg til skolen. Men så tok en type fornuft meg til side, og ba meg legge meg igjen. Så jeg gjorde det og sov mer enn fem timer for en gangs skyld. Og gudameg, når jeg våknet fant jeg ut at alle som hadde dratt på forelesning til halv ni, hadde dratt forgjeves, fordi det var fronterfeil. Det var ikke time. Tror du jeg lo litt for meg selv da eller? Once in mah life har jeg jaggu meg flaks. Også sto jeg opp da. Og skulle begynne å jobbe. Har fått gjort bittelitt til nå, på sånn seks timer. Hva skjer med meg. HVorfor er jeg så sykt elendig tafatt??



Når man bare smiler ved å knipe øynene lolskipolski fra Jotunheimen. 
 

Men serr. Skal skjerpe meg az. Nå. Skal jobbe i morgen osv osv osv, så må både være flink, trene og lage middag i dag. Og nappe bryn. Og kanskje farge dem. Fordi jeg har duppa meg selv i brunkrem og ser ikke ut, så må ødelegge resten av det som er naturlig med meg også. Fordi, du vet. Haters gonna hate. 

 

Host, kremt, hallo?

Så mye støv jeg måtte pusse bort for å kunne komme inn hit igjen. Jeg har dukket ned i en svunnen tid og kommet tilbake til sladrestedet, der jeg utelukkende baksnakker meg selv og alle andre, og letter litt på samvittigheten min etterpå. Det er fremdeles et evig kaos i hodet mitt, og trykket ser ikke ut til å lette. Det skjer mye hele tiden, om jeg så sitter i Gausdal eller i Oslo. Jeg må snart skaffe meg dokumentasjon på at jeg har mark i ræva og få medisiner som roer meg ned. For jeg har jo ikke fred, og dette begynner å skremme meg. Helt ekstremt. I går skulle jeg ha en pustekveld, for jeg utelukkende tok vare på mitt eget tilstedeværelse. Vel, det gikk jo mildt sagt til helvete, da jeg udusja som jeg var etter treningen før på dagen, smører meg inn i selvbruningskrem, for så å måtte sminke meg og kaste meg rundt og traske ned på løkka og drikke øl med verdens beste venninne. Det var hygge, og det eneste jeg skulle. Men brått møtte jeg en kompis og så ble det filmkveld og soving på sofaen. Også bare spinner det rundt og rundt og rundt, og hver gang jeg har tenkt å hente meg selv inn igjen, forsvinner det simpelthen bort. Hva er det egentlig som skjer med meg? Hvorfor har jeg så vanskelig med å ta det helt med ro, slække, puste, og bare eksistere? Hvorfor må ting i livet mitt gå i hundreogtjuge hele tiden? Jeg blir jo utmattet bare av tanken. Men så liker jeg det da, og det er vel derfor jeg tok dette skrittet tilbake til bloggverdenen også. For å kunne dokumentere hvilken fantastisk uke jeg har hatt, selv om jeg knapt har fått ro i sjela og ræva i ro. 

Processed with VSCO with c1 preset

Jeg er for fult tilbake i Oslo, hadde ei knakende fin fadderuke igjen, for tredje år på rad og møtte mye flott ungdom som har begynt på samme studie som meg selv. Det er faretruende for levra mi å være fadder, og det er sykt tungt, fordi man drikker og drikker og man sover knapt. Men jeg er ikke av typen som klarer en todagers engang, så annenhver kveld måtte jeg hjem før midnatt fordi jeg var så sliten og trett og med magesmerter. Mens dagen etter er jeg med til morgengryr og nacher og spiser kebab og har hæla i taket. I mitt liv finnes det jo ikke mellomting, så sånn er det også med festingen. Enten så fester jeg, ellers gjør jeg ikke det. Også begynte skolen igjen for fullt uken etter, og jeg var tilbake på jobben min her i oslo. Der jeg ikke har jobbet på fire måneder. Jeg gruet meg as, fordi jeg husket ikke en eneste PLU kode. Men- etter litt gikk det nokså greit, og det var så innmari koselig når kundene poengterte at jeg var tilbake og sa de hadde savnet meg, og lurte på om jeg hadde vært på jordomseiling. Den gang ei, jeg skulle ønske, men realiteten var at jeg hadde jobbet ræva av meg i gøss. 

Velvel. Så mandagen min for min del besto av boksetrening og jobb, og så kom tirsdagen med et brak og jeg ble sittende på skolen til fem. Da døde jeg nærmest av sult, fordi jeg bare hadde spist en yoghurt, og jeg ble med ei venninne hjem som hadde masse suppe på lur. Også prøvde vi å forstå en akademisk skrevet tekst på engelsk, noe som ikke gikk helt bra. På onsdagen var det seminar, og feiring av ei venninne på Tjuvholmen på kveldstid. Etterfulgt av bowling, og jeg ble slått ned i støvlene, tross god teknikk og at jeg påsto jeg var dritgod. Men der også, var det enten eller. Enten slo jeg begge kulene i renna og fikk ingen poeng ene runden, mens jeg fikk full strike i den neste runden. Og slik holdt det på. Sykt irriterende. På torsdag stupte jeg ned i anatomiens verden, før jeg igjen var på jobb. Og på fredag  ble jeg med en kompis på klatring og overvant min egen høydeskrekk i ren entusiasme for hvor fantastisk moro det var å klatre høyt og utfordre seg selv. Det skumleste med det hele var egentlig bare det å komme ned igjen, og slippe taket i veggen. Fy. Så ble det jaggu et par pils på torget og litt shuffleboarding, som jeg heller aldri har prøvd ut før. Det fikk jeg også øynene opp for, i og med det ikke var så avansert som feks bilijard. Så var det lørdag og jeg og Tonje løp oppe på Grefsen stadion med et rent trappeintervall. Før det ble pils på kvelden og film/sovning. Også kom søndagen med et smell, sola skinte og det var et fantastisk vær! Det var Bondens Marked på Rådhusplassen og jeg spiste meg stappmett på gratisprøver. Sykt hygge. Så kom jeg hjem i femtiden og vasket leiligheten, eller gulvet, vasket soverommet og fikk ryddet litt. Så slappet jeg av litt. Og det var godt. Og nå må jeg sove. Fordi morgendagen begynner klokken sju, og jeg er ikke hjemme igjen før rundt midnatt. Story of my life. Snork. 

11.07.2016




Hei. Dette er meg. Det skjer ikke så mye for tiden. Eller jobb skjer. Jobbet dobbelt hele forrige uke, fra seks på morgenkvisten til elleve om kvelden. Også tar det jo en time fra jobb til hjem, så jeg har knapt sovet hele uken. UT to the slitt dott enno. 



Men som en liten positiv oppmuntring, fikk jeg jaggu meg en rose levert på døra her forleden. Sjokket var enormt, men det var jo veldig koselig. Selv om det irriterer meg langt ned i skoa, siden jeg ikke har peiling på hvem det kan være, og beskylder omtrent alle som en rundt meg. For HVEM faen sender meg blomster? Skjønner nada, særlig med tanke på at jeg ikke finner ut av hvor de er fra. For hva er vel vitsen med å sende blomster, når jeg aldri kan få takket for den? Men hallo. Fremmed person eller ei, bittelitt stas må jeg jo si det er å ha en beundrer, selv om det kan være gud og hver mann, eller min egen bror som bare kødder med det. 



Processed with VSCO with p5 preset

Men ellers går det jo bra. Eller. Tok det dummeste valget kan man vel si, når jeg valgte å bli med på festen på lørdag og ut på byen. Med sånn godt over sytti arbeidstimer denne uka, og lite søvn, var det ikke akkurat mye alkohol som skulle til før jeg var i kjelleren. Litt svartna kveld og litt spylukt seinere, så kommer jeg meg til meg selv med en dusj dagen derpå, og så jobb igjen. Lenge siden jeg har hata livet så enormt mye som igår, for da var jeg jaggu sliten. Men likevel angrer jeg ikke, og jeg hadde gjort det igjen, fordi jeg hadde det kjempekoselig med mange søte jenter som jeg aldri ser, og det var skikkelig stas. 
 

Omfg no wifi

Ekstremt krise her i bondelandet. Jeg ville foretrukket å bruke ordet jævlig, men jeg innså forleden som vikariat på en barneskolen, at det ordet ikke lenger hører hjemme i vokabulæret mitt, når jeg fortalte noe jeg presterte å si var jævlig morsomt. Kidsa kommenterte at jeg bannet, men det gikk helt fint - for de bannet i all hemmelighet og dette skulle være vår hemmelighet. Skjønt og støttende ord fra kidsa, they got my back, for å si det sånn. Jeg gjør ikke annet enn å skylde på dialekta mi, men den har egentlig fint lite å gjøre med ufine gloser og banning generelt. Bare tøys. Jeg prøver med hånden på hjertet å skjerpe meg. Særlig med små tantebarn som i økende grad tar til seg nye gloser på jevnlig basis, er det greit å være litt bevisst marty. Du er ingen fjortiss lenger som skal prøve å leke kul med et ufint ordforråd. Skjerp deg. Men litt fjortiss er jeg jo, jeg sier jo serr og lissom i annenhver setning, og får heller være litt evig kid på den froten. 

Fordi, helt serr. Det er litt krise i heimen når iPhonen min nekter å la seg sammenkoble med wifi-tilgangen her i huset. Vi har til og med byttet ruter og skiftet hele sullamitten, men mobilen min blånekter. Og det koster å bruke mobildata i tid og utide, og for å ikke snakke om hvor ekstremt dårlig det fungerer her på landet. Jeg mister signalene rett som det er, og det å bare åpne en snap, krever lasting i minst tjue sekunder. Og ja. Vi alle veit hvor irriterende det er, og hvor unødig sløsing av tid det er, i dette tidsforpinte landet, der absolutt alt skal skje på sekundet. Du veit jo hvor viktige sekundene er, når mobilen din holder på å lade ut, og du bykser deg rundt og hiver deg etter strømkabelen. Tenke seg til å måtte oppleve at det ladet helt ut. Gud forby. 



Også hiver jeg med et ræva kvalitetsbilde av meg i BH fordi det er det nyligste jeg har, selv om det snart er en mnd siden. Fordi når wifi nekter å fungere, synkroniserer heller ikke iCloud og det hersens bildegalleriet. Og i den anledning (skulle til å skrive ankledning) vil jeg snakke litt om kropp igjen. For guri malla, slik det fascinerer meg. Og irriterer meg. Hvordan jeg forholder meg til egen kropp er rett og slett skremmende, fordi jeg bryr meg for lite. Også irriterer jeg meg over det. Fordi jeg går opp og ned som en bipolar anorektiker, uten å egentlig ense det selv. Lillebror tvang meg på vekta forleden, fordi han er nylig konfirmert og nådd meg igjen i høyden, sykler i fra meg på sykkel, går i fra meg på ski og jeg ypper aldri til seriøse slosskamper lenger, fordi jeg veit jeg taper. Og tjohei, der var jeg fem kilo tyngre siden sist gitt. Også ler jeg. Fordi jeg vet hvorfor. Fordi jeg ikke beveger meg, jeg kjører bil fra a til å, jeg spiser hele tida, fordi mamsen og papsen har masse mat, og jeg er alt for svak for dritt som alle forteller meg ikke er bra. HVA SÅ? Jeg klarer rett og slett ikke bry meg, fordi jeg kjenner meg selv godt nok, til at jeg veit jeg går tilbake til normalvekt så fort jeg er tilbake i Oslo og tilbake i mine rutiner. Bare det å ta beina fatt i hovedstaden ganger en så sjukt mye mer enn man er klar over. Her ser jeg på hver minste form for fysisk bevegelse som en treningsøkt, nesten. Fordi jeg trener ikke. Også irriterer dette meg litt også, fordi jeg veit hva som er sunt og bra for kroppen, og jeg veit hva som ikke er det. Og hvor lite det koster å bare bruke litt tid og energi på å gjøre seg godt. Jeg tenker jeg må skjerpe meg, også gjør jeg det i fem minutter, også glemmer jeg det igjen. Skulle handle inn middag ala sunn mat, sånn jeg pleier å spise i oslo, noe karbonadedeig med grønnsaker bare, easy as it gets, men så har jeg broderen på slep, og ender opp med hamburgerkjøtt, hamburgerdressing og hamburgerbrød - og cheddar. Man må aldri glemme cheddar. Også ler jeg for meg selv, når en ikke mettet magen nok, og jeg gunner på med en til. Du Marte du Marte. Du er nå litt av ei høne. Men jeg koser meg, og jeg har det bra, og sommeren er for lengst i gang, så denne fordømte sommerkroppen er uansett long gone læll. Likevel er det bra å flytte på kroppen og finne sin indre (les: ytre) motivasjon. Så derfor har jeg vært på storshopping på nett og klikket meg hjem treningsklær i freshe farger. Sånnsett kan jeg i det minste oppdatere snapchat om at jeg har de på, og prøve å overbevise verden om at jeg har trent, dog jeg bare har ligget på sofaen og fordypet meg i romaner. HEhehe. 

Me sjåast. Brått. 

Fredag den trettende, skrekk og gru?

Processed with VSCO with a5 preset

Jeg lever for godt i gøss, og som jeg allerede har nevnt, så er bca byttet ut med smågodt. Døgnrytma mi her er heldigvis upåklagelig, jeg våkner klokken sju hver bidige dag, og det skal godt gjøres å sove et sekund lenger. Problemet ligger mer i at jeg ikke klager å legge meg tidsnok på kvelden, og det resulterte i at jeg var veldig sliten og daff i dag. Lite hjalp det å stå opp og lese pensum, når pensumet jeg skulle lese var like tørt som i hele fjorvår. Så jeg har hatt en skikkelig heavy dag, om man ser på pensumslesingen, og jeg har ikke lest mer enn fire notatsider. Det er forjævlig, og når sånne ting skjer, blir jeg stressa. Særlig etter gårsdagen, da jeg var produktiv som et lite helvete, og pensum var engasjerende og interessant! Kjipt med så mange delemner, og så sjukt mye kunnskap jeg skal plassere i hukommelsen, og atpåtil formidle kunnskapen muntlig. 

Men - produktiv dag eller ei med tanke på pensumslesing, så har jeg dæven døtte plassert hatten på hodet i dag, og vært jammen så aktiv at det skulle bare mangle. Joggetur og intervaller, solarium og smågodt. Sykkeltur og steinplukking i et par timer på jordet. Og en så liten (lang) fortjent dusj, der kudritet vaskes vekk, og fredagskveld i stuggua med taco, brus og potetgull. Og selvfølgelig idol og gullruten. Litt trist at en av to gausdøler måtte forlate sangkonkurransen i kveld, men hallo! Så gode alle mann er nå. Sykt spennende. Tissa nesten i boka, og gråt meg gjennom omtrent hver eneste sang. Oh lord. 

Og. Det har vært fredag den trettende i dag, så kanskje derfor pensum har gått til helvete i dag? Utenom det er jeg like hel som før, og priser meg lykkelig for en fantastisk dag i gøss. 

13.05.2016



Fra å være sunnhetsfrik og trene ræva av meg til forrige eksamen, har tiden før den neste eksamnen vært preget av det stikk motsatte. Latskap og smågodt. Kontrastene fra Oslotilværelsen er enorm, men jeg klager ikke på å være hjemme i Gausdal. For en fryd det er å være her uten en klokke som tikker og et tog som snart går i retur. Og jeg jobber heller ikke nå i tiden før eksamen, så jeg har virkelig nok av fritid (les: eksamenstid). Det er nesten litt surrealistisk. Fikk et spørsmål i dag, noen som spurte om jeg gledet meg til helg. "Åh, det er helg nå!" Er min første reaksjon. For akkurat nå lever jeg evig lørdagsliv, der det ikke er forskjell på helg og hverdag. Pensum må leses uansett, selv om det virker uendelig mye for øyeblikket. Heldigvis ligger jeg nokså godt ann, siden det fremdeles er tolv dager til eksamen, og jeg er nesten gjennom alt. Det som skremmer meg mest med denne formen for eksamen, er at det er muntlig, og jeg legger alltid listen så høyt for meg selv når jeg må prestere fremfor to personer i et lukket rom. På en skriftlig prøve kan jeg alltid tenke meg litt om, og rable ned en hel del svada, men når man blir stilt for retten og virkelig må prestere på sekundet, får jeg helt angst på forhånd, og tør nok ikke møte opp før jeg har stålkontroll. Ikke fordi jeg sikter mot toppkarakter, det gjør jeg aldri - for jeg er å bli en god c-er, og tenker alltid når panikken slår inn før eksamen, at jeg skal være fornøyd så lenge jeg står. 

Og, som alltid i eksamensperioder klarer jeg å underholde meg selv på ett eller annet vis, som tar masse tid. I forrige periode buret jeg meg inne på treningssentere, og denne gangen stuper jeg ned i et hav av serier. Jeg har vært i Gausdal i litt over en uke, og har sett fire sesonger av Younger, og en hel sesong av Game of thrones. Jeg skammes, men samtidig skal det sies at det egentlig ikke er så mye heller, med tanke på at jeg har tjuefire timer i døgnet, og ganske lite annet å ta meg til med, enn pensum og serier. Og jeg er neimen ingen flink pensumsleser som leser ti timer i strekk. Har kanskje etapper på tre og tre timer, og må feire at jeg fremdeles har hodet intakt med en episode i ny og ne. 

En sommer i Gausdal



For to år siden flyttet jeg fra barndomshjemmet mitt, vekk fra familien, mine kjære dyr, tantebarn, bestemor og mine gode venner. Til o store hovedstaden bar flyttelasset, og jeg skulle nå klare meg selv. Man oppdaget jo fort hvor mye man faktisk setter pris på foreldrene sine. Plutselig sitter man der, støvet bort, skrubbsulten, blakk og skikkelig giddaslaus. Alle sånne finurlige småting jeg alltid har tatt for gitt. Mamma er jo en helt. Enda så mye hvitt undertøy jeg har kjøpt meg i løpet av disse to åra, skal jeg love deg jeg ikke finner ei, som fremdeles er hvit. For jeg vasker jo som en ubrukelig soper, og alt blir jo farget av og grått. Jeg tenker over de få gangene jeg har kommet hjem fra skolen, og middagen ikke er klar, eller jeg kommer hjem til kald middag. Middag som er satt igjen på en tallerken til meg i kjøleskapet. Og hvor fly forbanna jeg har blitt. For jeg har tatt for gitt å få middagen servert, og ha alt for gode foreldre. Men så er jo minuset med å bo meg seg selv, eller for seg selv, at man blir hersker over eget hode, og nå er det nesten vanskelig å forholde meg til alt som skjer hjemme. At vi er mange i samme hus, at jeg ikke får akkurat det jeg hadde tenkt til middag, og at jeg ikke kan reise dit og dit, fordi jeg må hjelpe til med vedhoggingen. Jeg blir jo en versting, jeg er seriøst aldri så irriterende og rappkjefta som jeg er i sleksap sammen med familien min. Vanligvis er jeg konfliktsky og relativt ålreit, men hjemme elsker jeg å sette i gang diskusjonene og lage kvalme. Riktignok har jo dette vokst seg litt av med alderen, men det ligger å svulmer under overfalten, og det skal ikke mye til for å tråkke i salaten min. Derfor kan det kanskje bli en utfordring, nå som jeg i morgen pakker sekken og flytter hjem til Gausdal for hele fire måneder. Når jeg snakker med foreldra mine på telefonen og, gleder de seg jo, men samtidig prøver de å le bort hvor grusom jeg også kommer til å bli. For jeg er et lite helvete as, sist jeg var hjemme hadde jeg og paps en skikkelig diskusjon på hvor vidt det var akspetabelt å svartne stua ved å ta ned alle persiennene, midt på lyse dagen. Jeg så jo på film, og man kan jo ikke akspetere å se gjenskinnet av vinduet i tven, men i følge pappa går det virkelig ikke an. Også klikker jeg vinkel da vettu, fordi han har noe i mot det, også blir jeg skikkelig bitch. 

Men innerst inne setter jeg jo pris på det. Herregud, mamma er jo en engel. Rydder rommet mitt og kleskapet og skifter sengetøy med glede, alt gjør hun bare godt, og jeg kan irritere meg over at det var feil type sengesett som kom på. Hører du hvor idiotisk latterlig jeg er eller? innimellom bare skal jeg irritere meg over alt, fordi jeg har ingen andre å ta det ut over. Så jeg må skjerpe meg as. Riktignok er det jo to år siden jeg bodde hjemme, og ting har jo skjedd siden da. For å være litt ekkel, så kan man jo si jeg har vokst litt opp. Jeg fyller jo tjueto til sommeren, og jeg er jo nesten voksen. Ikke i mitt eget hode, men litt vett og forstand, og en god del erfaring har jo oslolivet bringet til meg. Og jeg gleder meg så sjukt masse til å tilbringe masse tid med søskenen mine, tantebarna mine, og ikke minst gjennopprette kontakten med venninnene mine, som jeg aaaldri ser lenger. For hver gang jeg har vært hjemme de siste to åra, har jeg ikke hatt tid, og jeg har vært skikkelig giddaslaus, og knapt kommet meg på en fest. Så det blir deilig. For det er så mange gode og kule og snille friends jeg har hjemme, som jeg tilbringer alt for lite tid med. Fordi jeg er tafatt. 



Også får jeg krysse fingrene for tidenes sommervær i år igjen. I fjor hadde jeg jo et par uker hjemme i gøss, med tidenes sol! Altså, på bildet ser jeg kanskje ikke så brun ut, men jeg lå i olje og kokte ved elva flere dager på rad, og ble så sjukt tæn! Hvorfor dra til syden liksom, spør nå jeg. 

Når alt ordner seg, til slutt





Jeg pleier bestandig å ha godt humør, men i går hadde jeg rett og slett en fantastisk dag. Jeg møtte på et tidspunkt veggen for noen uker tilbake, og lå og gråt hele natten. Små og mange problemer man bare lar ligge, og aldri ordner opp i dem. Og på et tidspunkt renner detta jævla begeret over, og pappa bli min psykolog som snakket meg til fornuft. Også har jeg sakte men sikkert fått ryddet opp i rotet og tatt noen grep. Jeg kom meg relativt greit gjennom eksamen, og selv om mange gjorde det mye bedre enn meg, tynger det meg ikke. Noe det kanskje vanligvis ville ha gjort, siden jeg har et skremmende konkurranseinstinkt, men jeg var lykkelig over en grei karakter og over at jeg kom meg helskinnet igjennom det. Jeg hater virkelig å ta standpunkt til ting, og suser ofte med vinden, og lar ting komme som de er. Ekstremt spontan, og ekstremt dårlig på å planlegge. Det største spørsmålet for min del var om jeg skulle flytte hjem eller ei for sommeren, og hvordan det da skulle bli med jobb. Jeg hadde jo Oslosommer i fjor, og det var ekstremt koselig, men jeg gikk i minus økonomisk og kjedet meg en hel del. Ikke det samme som å være hjemme med familien på gården. Også blir det deilig å komme hjem, og bli "kjent" med mine gamle venner, som jeg aldri ser lenger, fordi jeg er så jævla opptatt her i Oslo. Jeg har fått tildelt jobb på ymse steder hjemme, og sjefen min her i Oslo har permitert meg frem til august. Situasjonen har blitt så gull at jeg begynte å gråte av glede i går. Jeg har fått fryst medlemskapet mitt hos Elixia, og jeg har kun en gjenstående eksamen der alt av pensumsnotater er skrevet ut og ringet inn i perm, og klar til å bli gjort seg klok på. Jeg reiser hjem. Trolig gjør jeg det allerede i morgen. Etter min siste arbeidsvakt her i Oslo på en god stund. Dette blir rådeilig, samtidig innmari skummelt. Jeg skal bli gausdøling igjen for et kvart år. Det er sykt det. 

Så i går kveld feiret vi at eksamen for oss idrettsstudenter gikk i boks, og jeg var så overberuset av glede fra før, så kvelden måtte jo bare bli bra. Og det ble helt fantastisk. Sett bort i fra at jeg sovnet på nach og kom hjem i åtte-tiden i morges, kjøpte meg sjokolade og potetgull og hamburger, og koste meg gløgg i hæl på sofaen med gårsdagens parsplitt fra Paradise Hotel. Jeg har skikkelig feriefeeling. Og det er så deilig. 

Nesten sommerferie på meg nå


Jeg trakk Salsa til eksamen, så nå holder jeg dansekurs i hjemmet til en billig penge, om noen er interessert.. 

Jeg hadde praktisk-metodisk eksamen på tirsdag, tjuefire timer på å bli ferdig. En form for hjemmekesamen, men selve karakteren går på grunnlag av hvordan jeg er i en undervisningstime, i kroppsøving. Jeg begynte nettopp å skrive det her, og skrev at det gikk relativt greit, men jeg ante ikke - fordi jeg aner egentlig aldri helt hvordan det går, før jeg får se det svart på hvitt. Eksamen besto jo av en muntlig del på slutten, der jeg klarte å bable mer om hjembygda mi enn om temaet. Men det var mest fordi sensor var nysgjerrig, og jeg var kjørt i hodet. Men nå fikk jeg se karakter, og det ble vel egentlig ingen stor overraskelse, når det endte opp med en C-er. Fordi det er jo det jeg får, nesten uavhengig om jeg har lest masse eller ei, og det er det jeg er fornøyd med. For jeg er ingen himla god eksamensleser, jeg leser så mye studiet krever, og ikke en side eller ett sekund lenger. Og det er det som er så merkelig med meg, fordi om jeg leser til en vanskelig eksamen, eller en lett en, får jeg uansett en karakter som er midt på treet, fordi jeg legger innsatsen deretter. Er helt sjukt merkelig egentlig. Men første eksamen er allerede i boks, og jeg har ikke mer skole dette semesteret. Kun en eksamen i slutten av mai. Så nå bærer nok flyttelasset hjem til Gausdal, asap, og jeg blir der helt til jeg må nedover til Oslo igjen for å ta muntlig pedagogikk-eksamen. Sjukt merkelig det blir å måtte flytte hjem for sommeren, men samtidig tror jeg det blir deilig. 

23.04.2016



Jeg trener, for å kunne spise hva jeg vil. Men nå trener jeg en del, og klarer ikke spise hva jeg vil. Eller jeg vil ikke spise annet enn det som gagner treningen min, og det skremmer meg. Fordi det er jo ikke meg. I går tillot jeg meg å spise en safarikjeks. Så spiste jeg en til, og brått hadde jeg spist opp halve pakka til kompisen min, og jeg ble uggen og sliten, og treningsøkten som var planlagt, var skikkelig tiltak å komme seg på. Jeg mister motivasjonen med en gang jeg "fucker" til opplegget mitt. Men med mitt vidunder-supplement av en pre-workout-drink, får man energi i hundre og helvete, og jeg hadde ei knall økt for assen i går. Økta var så god, at jeg heller aldri ble ferdig, før jeg ble kasta på huet og ræva ut fra treningssenteret, fordi det var fredag og tidlig stengetid. 

Sein kveld, dusjing og så senga. Eksamensnotater ble lest. Så ble jeg liggende å snakke i telefonen til klokken ble seks på morgenen, og da måtte jeg gå på jobb. Så fjortisstendensene mine slår tilbake, og jeg kan krysse av for å ha døgnet for nok en gang i mitt spektakulære liv. Og det rareste var at det ikke var så særlig stress på jobb, det gikk knirkefritt. Følte meg bare litt berusa på livet, og hadde litt vansker for å skille natt og dag og hvilken dag det var. Så kom jeg hjem, sovnet under en episode av Skam, våknet, og fikk ikke sove mer. Ryddet og vasket leiligheten, laget middag, og prøvde å sove igjen, uten hell. Da måtte jeg bite i det sure eplet og se på eksamen. Igjen. Jeg er så sykt giddaslaus. Også tenkte jeg - jommen kanskje jeg skal trene da, siden jeg har spist en pose potetgull og smågodt, og bekrefte ovenfor meg selv at det går an å trene selv om man spiser snop? Men så stengte jo Elixia klokken seks, og jeg har derfor bare blitt liggende på sofaen. Uten søvn. Med pepsi max.  Og jeg chillern skikkelig til lørdag å være, og jeg vurderer nesten å sprette en flaske vin i eget selskap, fordi det er lørdag, og fordi jeg er trøtt og sliten, og jeg kan da ikke bryte ut av strighten min med vinfin på lørdager? Eller jo. Etter forrige lørdag kan jeg faktisk det. 

Spinnvill



Kjør, da. Om jeg har sjangsen snur jeg døgnet på et millisekund, og legger meg kvart på svarte natta og ødelegger døgnrytmen så inni granskauen mye, at jeg kjenner en fjortissversjon av meg selv begynne å pirke meg på skuldrene. Eksamenstid og jeg gjør heller alt mulig annet. Men i går klarte jeg på et eller annet merkelig vis å hente meg inn igjen i rytmen, ved å sovne rundt midnatt. Og da var det jo ikke noe problem å hoppe ut av sengen klokken seks på morgenkvisten, for å kaste seg i veg på trening. Veldig lenge siden jeg har vært ferdig trent før åtte, men så sinnsykt deilig det var. Og for å rekke skolen og semesterprøven i pedagogikk var det bare å hoppe i dusjen og komme seg avsted til skolen på rekordtid. Semesterprøven gikk også overraskende greit, og jeg kom hjem til leiligheten rundt elleve. 

Klokka 11. Det er jo da det er akspetabelt å stå opp på søndager. Nå hadde jeg liksom fullført dagen min innen normal stå-opp-tid på søndager. Jeg var full av energi og ploppe gira, så i et lite millisekund vurderte jeg å stikke av sted på trening igjen. Fordi morgenøkten jeg hadde med jentene var så sinnsykt bra, trælene jeg har i håndflaten vitner om det, om bevis skulle være nødvendig. Men jeg lot meg ikke falle for fristelsen. Jeg kjøpte meg heller ei flaske med Pepsi Max og måtte ta det lungt med eksamen. For det er så innmari meg å bli overgira når ting går bra, så går det gjerne så alt for bra, at jeg ødelegger gleden ved det, og mister motet til slutt. Jeg går jo idrett nå, og trekker eksamen allerede på mandag (hjelp) - og vi snakker ofte om hvor viktig restitusjon er. Man øker ikke progresjon og blir ikke noe flinkere om man ikke hviler kroppen, og lar musklene få slappe av. Restitusjonen er gjerne viktigere enn selve økten, i samsvar med hva man putter i seg. Og det høres jo ut som tidenes luksusproblem, men det ligger jo bare i at man må jobbe knallhardt mens man kan og bruke tiden fornuftig. Men jeg blir så sinnsykt fort gira, etter to uker intens styrketrening, og jeg øker i vekter jevnt og trutt. Det sier jo stopp om jeg ikke gjør det ordentlig, og det er der jeg ofte møter smellen. Og det er vel kanskje derfor jeg er så motivert nå, fordi jeg har en større forståelse av helheten enn det jeg har hatt tidligere. Fordi nå som jeg klarer å spise relativt sunt, og kutte ut snopet, (og slippe søtsuget) er treningen også mye mer motiverende og progresjonen raskere. 

Dette merket jeg ble ekstremt ekkelt-treningsfiksert av meg. Og det er pinlig å snakke om, siden jeg kjenner meg selv såpass godt - at dette nærmest er en gjentakelse av hvor jeg var for et halvt år siden. Minus at jeg har blitt eldre og klokere (og mye mer gira - sommerkroppen vettuuuuu). Ja, også har jeg ikke så veldig mye annet og drive med for tiden uansett (les:eksamen)... 



Også har det gått i ti kopper smoothie, før jeg innså at "herregud det er kveld!" og fikk i meg noe lunsjaktig i steden. Har alt for mye kylling og bacon i kjøleskapet, men orket ikke begynne å styre med middag så seint. Får heller koke i hop middag til frokost i morgen, fordi det er favoritten min til frokost. Eventuelt egg og bacon. Men nå skal jeg ikke ligge i sengen min og sture noe mer, men ut å lufte ræva og komme meg ut. Blir jo gærn av å ha vært inne i så fint vær i hele dag. 

Fit fat boom hva skjer nå



Ærlighet er viktig. Åpenhet er viktig. Å være seg selv er viktig. Nei, jeg skal ikke skrive et klisje innlegg om mennesker og om forskjellighetene oss i mellom. De er jo åpenbare. Samtidig ikke. Men jeg har jo mistet mitt filter, her på bloggen har det egentlig aldri eksistert, men det finnes ikke verbalt i min munn lenger heller. Og jeg deler mitt personlige liv gjennom snapchat til manges store fortvilelse. Men jeg bryr meg ikke, for jeg tvinger ingen til å se dem. Og innimellom er jeg høyt og lavt, og veldig ofte deler jeg mer enn gjerne mine freidige turer på en fuktig fest eller dagen derpå med en saftig burger. For å ikke snakke om smågodtkosen og alt i mellom. Jeg viser meg gjerne fra min mest late side, min mest usunne side og min mest håpløse side. For jeg klarer ikke få understreket nok hvor viktig det er å ta livet litt med ro, gi litt mer faen. Hvorfor har verden blitt så fuckings sentrert på sunnhetsidealet og den godt trente kroppen? Til og med lørdagene er skambelagte og man får håpløse blikk om smågodtposen inneholder annet enn sjokolade med mer enn nitti prosent kakao. Fordi den akspeterte kosen i dag er en kanskje en banan, fordi bananer er jo sjokolade i forkledning. For sukker er jo sukker, om det er naturlig eller ei. Man blir jo sjukt spenna gærn i hodet over alle retningslinjene vi skal leve etter. Jeg provoserer derfor gjerne med å vise at man kan ha en helt grei kropp, samtidig tillate seg å drikke en cola og spise en kebab i ny og ne. Men dette har jeg merket har slått tilbake på meg i det senere. Klassekammerater tror livet mitt derfor bare er kebab og cola, noe det selvfølgelig ikke er - og stiller seg gjerne spørsmålet om hvorfor jeg ikke er smellfeit. Vel, kunstig søtning eller sukkerbiter - en brus forblir en brus, og samme hvor mye du vrir og vender på det - er det ikke bra kroppen din. Så lenge man har ting i balanse, så vil man aldri gå opp i vekt uansett. Det er sånn vi er konstruert, og verre er det ikke. Anbefalt aktivitet per dag er omlag en halv time, og om vi skal måle dette i skritt tror jeg det er satt et minimum på titusen skritt per dag, for å være i den aktiviteten som er nødvendig for oss som mennesker. Det er her problemet ligger. Fordi folk har sluttet å bli aktivite. Vi kjører bil til jobb, sitter på ræva på jobb i åtte timer, dødsliten og kjører hjem, kaster innpå mat, og blir liggende på sofaen. Det er her ubalansen kommer inn, og det er derfor man ikke lenger tåler å spise drittmaten og den unødvendige colaen. Fordi man klarer ikke engang å forbrenne det kroppen din ønsker i utgangspunktet. 

Jeg har skritteller på mobilen. Det antar jeg de fleste med en iphone har, og i følge den går jeg i gjennomsnitt femten tusen skritt per dag. Jeg går med andre ord jævla mye. Ubevisst for det meste, andre ganger bevisst. Så der har dere kanskje svaret på hvorfor jeg ikke veier hundre og femti kilo på grunn av en jævla kebab? Fordi nå må folk faen meg slutte. Er så sinnsykt lei folk som sier de legger på seg bare ved å se på en sjokolade. For det gjør man ikke. Men skal du se på den sjokoalden hele jævla dagen, så kan du like gjerne komme deg opp av sofaen også. 



Jonas sa til meg forleden at han like gjerne kunne henge på trening som hjemme, der brukte han i alle fall ikke penger. Og brått slo det meg. Å være støttemedlem på Elixia er ikke det mest gunstige økonomisk, særlig ikke som student, og særlig ikke når jeg nå har færre timer jobb i måneden enn det jeg har hatt tidligere. Så hvorfor ikke. På grunn av praksis og påske og skisamling rett etter påske, har jeg vært støttemeldem i nesten to måneder. Ellevehundre spenn rett ut av vinduet, til fordel for underpriset smågodt på rema tusen. Så slo jeg hardt mot hardt å begynte på igjen. Og det som motiverte meg mest, var hvor lett det var. Særlig kondisen min. Jeg er heldig med en kondis som er nokså grei, uten at jeg holder den ved like. Skylder på mammas gode gener, der. Og når jeg først kan løpe gerilja som et helvete, kan jeg manne meg opp og tilbake til styrketrening for alvor og. Og du blir så støl at du griner og krabber i trapper og trenger hjelp med å dusje håret. Også går det over, og man kan begynne å øke. Kjøre hardere. Forrige uke gikk innmari bra, helt til fylla og helga og oppkast og et rent helvete på søndagen. Da må jeg finne meg selv langt langt inni meg selv (lol) og bite tenna sammen for å komme i gang igjen. Jeg sklir ut så lett. Alkohol fucker til alt. 

Men så fikk jeg en åpenbaring til, a gitt. Kjøpte pre-workout pulver på mandag og klikka vinkel vettu. Jeg som har temmelig mye energi fra før, fikk rene overdosen. Og noe av det kom med på snapchat. Og når jeg fikk spørsmålet om jeg hadde ADHD av en person da, da ble jeg sinnsykt irritert. Selv om jeg forstår at noen måtte tro det, så spør man ikke om det (fordi jeg kunne faktisk ha hatt det) og for det andre: er det seriøst ikke lov å ha energi lenger? Skal man bare sitte på ræva og være sykt kjedelig? Omg. Voksne mennesker. Jeg skal aldri bli voksen. 

Men det jeg skal bli, er å skjerpe meg. Jeg skal skjerpe meg virkelig. Alt var jo kaos uten sidestykke en gang i forrige uke, og etter disse åpenbaringene (hvorfor faen kaller jeg det det.. man kan vel innse ting uten at man må blande inn religiøse trosretninger i hytt og pine?) har jeg bestemt meg for å legge smågodtet på hylla og få ræva i gir på trening. Snusen skal bort, snaart. Og på mandag bestemte jeg meg nesten for å legge alkoholen på hylla også, for en periode vel og merke. Men etter helgen burde jeg det, for det var ikke sunt for alt her i verden. Og så skal jeg virkelig kjøre på hardt, og se hva det faktisk gjør med kroppen min. Om jeg virkelig noen gang kan bli fit? Det er jo såre enkelt, om man spiser rent og trener (u)pent. Og selvfølgelig skjer jo det her rett før eksamen, liksom. Så min plan i morgen er å reise på trening halv sju, for så å ha idrett på skolen i fire timer. Med enda mer trening. Og mens jeg skriver det her - får jeg så sterk dejavu, at jeg nesten faller ut av senga. Men det er jo ikke så rart, for det skjedde i høst. Når jeg var deltids-treningsnarkoman i tre uker.. Helt til praksis kom og spiste opp livet mitt. 



Dagens middag, og morgendagens lunsj. Er så sjukt matlei for tiden. Spist søtpoteter og kjøttdeig i sikkert fem uker, og det var deilig å spise kylling igjen. Men det blir stort sett samme gryta av alt. Men mat er mat, og da blir man mett. Og trett. Og god natt. Så får jeg se da, hvor lenge jeg klarer meg på dette viset her. 

18.04.2016



Klokken har passert midnatt og jeg ligger i sengen med Johnny Cashs Hurts som rolig bakgrunnstøy. Denne uken ble ganske shitty for min del, og plutselig så ligger jeg gråtkvalt ei hel natt, fordi jeg innser at ting ikke er på stell. Hodet mitt har gitt faresignaler i ny og ne, men jeg har valgt å overse dem. Og brått fikk jeg hatten plassert og jeg merket at jeg ikke orket mer. Store valg måtte tas, og jeg visste ikke om jeg var klar for det. Pappa var veldig god å ha, og jeg snakket med han sikkert hver time det kommende døgnet. Er det noe pappa ikke kan fikse, lurer nå jeg på, og jeg innser hvor hjelpesløs jeg er på egenhånd. Jeg vil og skal klare alt selv, men plutselig mister man kontrollen og jeg er rådløs. Jeg har straks min første eksamen, og jeg bestemte meg for å flytte - ja nettopp flytte - hjem til Gausdal allerede i slutten av april og bo hjemme hele sommeren. Tanken ga meg panikk, fordi jeg ville ikke. Fire måneder, en tredjedel av et år. Det går ikke. Samtidig kan jeg ikke ha en sommer som ligner den i fjor. Aldri i mitt liv hatt mer fri og mindre jobb i løpet av en hel sommer før, ikke siden jeg først trakket meg inn i jobbverdenen. Og sånn situasjonen er nå for meg, suger egentlig bare alt balle, og jeg kveles av tanken på det. Plutselig tar livet mitt rennafart langt inn i helvete, og jeg synker så dypt at jeg ikke finner veien opp igjen. Og hvorfor skjer sånn rett før eksamen? Jeg har buret meg inne på treningssenteret og fått gjort mitt for å bli klar i topplokket. Og det funker så skremmende bra. Også fikk jeg bitt tenna sammen og satt en fot i gulvet og prøver sagte mens ikkert å karre meg opp igjen fra den graven jeg har spadd meg ned i. 



Også går det jo bedre, ganske fort. Jeg tror jeg nytter godt av å være et såpass åpent menneske som jeg er, fordi jo flere jeg snakker med og jo flere jeg åpner meg for, jo mer innser jeg selv hvor på kartet jeg er, og hvordan stien videre skal legges opp. Jeg har jo tendenser til å ikke kunne holde kjeft, og ofte møter jeg mennesker som blir overrasket hvor mye jeg snakker om. Jeg har mistet filteret på munnen min, og selv om dette kan slås tilbake på meg også, merker jeg at jeg blir mer selvsikker og at jeg driter jævlig hardt i hva andre tenker om meg. Jeg driter i om jeg går kledd som en gangster eller dristig. Jeg driter i om om noen ikke takler trynet mitt, dialekta mi eller mine verdier. Vi er forskjellige alle mann, og vi har alle en stemme. 



I går var jeg på fest med mine kollegaer, og fy fela så gøy det var. Det ble litt for gøy til slutt og. For på slutten begynte ting å skurre. Og jeg tenker jeg forteller litt om den kvelden. Jeg var jo oppe klokken seks på morgenkvisten, etter å ha sovet seks timer til sammen på to døgn. Jeg rakk ikke blunde før jeg dro på fest, og begynte å drikke på en mage som burde ha spist mer enn to cheeseburgere mitt på dagen. Rett før jeg dro hjem var jeg så umåtelig trøtt. Jeg husker jeg bare la meg ned på gulvet og hadde planer om å sove der litt. Sier seg jo selv at man kanskje har fått nok da. Men så mener jeg å huske at jeg satt hengende over dassen, også. Men jeg trodde jeg ikke spydde. Også valset jeg hjem. Jeg var tom for snus, og jeg var umåtelig sulten. Jeg ville ha burger. Hopper inn på 7/eleven, bestiller HAMBURGER og setter meg til å vente ved å sikle ned i en colaboks. Så roper den ansatte på meg og sier pølsa er ferdig. Jeg har da ikke bestilt noen jævla pølse, sier jeg, alt for sakte og alt for påvirket. Jo, sier den ansatte. Hamburgerpølse. Omg. De har jo ikke burgere på 7/eleven, og jeg satt og spiste ekkel pølse med ekkel dressing på, og tenker bare på hvor langt jeg skal gå hjem. Men jeg kommer hjem. Jeg drar ut øredobber og tar av klokka, og stuper til køys. Så sovner jeg. 

Også våkner du på morgenen, og i typ fem sekunder skjønner jeg ikke hvor i helvete jeg er eller hvordan i helvete jeg kom hjem. Alt er borte, før jeg sakte kommer til hektene igjen, og er overrasket at jeg ligger mitt i soverommet, med vinduet blottet for og soveromsdøra på vidt gap. Også lukter jeg noe rart. Det lukter spy. Men jeg spydde da ikke jeg, tenker jeg. Likevel borrer lukta seg så hardt inn i nesa at det er ingen tvil. Jeg lener meg opp i senga og kikker rundt meg. Det er da ikke spy i senga. Jeg ser meg rundt, kikker under senga, men ser ingenting. Spydde jeg på veien? Jeg skjønner ingenting. Også snakker jeg med en kollega som var på do med meg, og jeg får bekreftet at jeg spydde.. en hel del. Å gode gud. Det er så pinlig det. Jeg gjør jo aldri det. Det skjedde for en måned siden også, og jeg begynner å tro jeg ikke tåler å være full lenger. Og jeg som hadde skiftet på senga kvelden i forveien. Nå luktet senga spy. Ånei, denne dagen orket jeg virkelig ikke. 



Så i dag har jeg knapt vært ute av soverommet. Bortsett fra da jeg reiste oslo på tvers med linus fordi vi trodde en letsdeal app kunne gi oss pizza for førti kroner. Noe som ikke gikk, siden det var helg og ikke hverdag. Lureri og fanteri, sier nå bare jeg. Og det var ikke bare det, endelig finner vi en bussplass som kan ta oss tilbake.. Så sitter vi der en stund, og innser at veien er sperret av. Noen dager har man det, andre dager går bare alt på tverke. Så skal vi innom Jokerbutikken i Københavngata, men da vi kom dit var den stengt. Midt på dagen. Kødder du med meg? Likevel har dagen vært god, og jeg har hatt filmmarathon i senga mi med de gode jentene mine. 



 

02.04.2016



For en fantastisk uke
Påskeferien tilbrakte jeg hjemme, men i hovedsak på jobb. Jeg storkoser meg på påskefjellet og med å servere øl og rømmegrøt og entusiastiske skiløpere, men samtidig kjenner man litt på lysten av å selv å nyte pilsen i bakken, med sola i trynet og skia på snei. Denne påskekosen tok jeg uka i ettertid, da vi hadde skisamling på Skeikampen med idrettsklassen fra høyskolen. Morsomt tilfeldig at vi skal bo der jeg jobber, men det var så fantastisk kos. Å gå på ski, bygge hopp og kuleløyper, kjøre alpint og brett i løssnø, drikke pils, gå i ull, være sammen med de beste menneskene jeg vet om. Uka har vært sinnsykt smooth, og jeg koste meg så gløgg i hel at jeg har ikke ord. Jeg sitter igjen med så mye, særlig blåmerker. Brettkjøring var jeg kanskje ikke så god på som jeg trodde, og jeg fikk så hatten passet på baksiden av fjellet i de pratte partiene. For at jeg er tøff i trynet, det kan ingen nekte på, og jeg har vel alt for dårlig selvinnsikt. Jeg skal bare få til ting. Men i går, når hele gjengen samlet seg på bussen og vendte nesa mot Oslo igjen, var det litt molefonkent å stå igjen og vinke adjø. Hadet på badet, kjære klasse. Her blir jeg. For det er jo her jeg bor. Snx i Oslo, liksom. Det føltes sjukt dritt. Skulle ønske alle bare kunne flyttet opp hit, så kunne vi vært en god stab av idrettslærere samlet på en og samme plass. Den var bare en helt sabla bra hyttetur, as. Jeg har ledd så mye at jeg sliter fremdeles med å komme meg opp fra sovende sofastilling. Og i morgen er påskeparadiset mitt over, og realiteten venter meg i Oslo, så hverdagen trer om ikke lenge sin innmars inn i livet mitt, og en haug av eksamner venter meg. Grøss og gru, sier nå bare jeg. Nå er det på tide å kjøpe pensumbøker, eksamen om en to tre uker. SHIT MANN. Det går fort i svingene. 

Påskeferie på fjellet i hjembygda

På tirsdag vente jeg snuten hjem til Gausdal, med flere bagger og ski på ryggen. Jeg var på nippet til å bestille meg taxi ned til Oslo sentralstasjon, for bagasjen min var så heavy at jeg visste knapt å komme meg gjennom en dobbeldør på kollektiven. Men hjem kom hjem, og dro på meg ryggsmerter og ømme muskler, men jeg kom meg hjem. Hjem til Gausdal. Hjem til mamma og pappa. Hjem til mine kjære brødre, min kjære bestemor, tantebarn og søstre, og alle gode andre. Jeg er så alt for lite hjemme, men jeg har ikke tid. Nå har jeg tid. Her skal jeg være i to uker. Det er en halv evighet. Lurer på hvor mange vegger jeg må gå på, før jeg kommer meg tilbake til løkka. Men dødtid, det blir det ikke as. For timeplanen min disse ukene er smekkfulle.

I går dro familien min meg med på en liten skitur. En skitur som utartet seg til å bli opptil tre mil, sammen med minstemann på ni år. Og for et FØRE! Jeg hater hater hater klister på ski, fordi jeg får det på meg, på fingrene mine, på klærne mine, og sitter fast i sporet. Men tross hatet, ble det klister. Det ble klister som hadde feste helt frem til første bakke, og DA var det slutt. Så valget jeg hadde for å komme opp bakkene var 1) enten gå fiskebeint og bruke tusen år, 2) vente på pappa som var lengre bak i løypen, som forsåvidt også tar tusen år eller 3) skøyte opp bakkene. Jeg valgte alternativ tre, og det som da møtte meg var tidenes skøyteski. Tidenes føre. Jeg skøytet så det sang og det føltes ut som jeg flydde i oppoverbakkene. Aldri opplevd noe så fantastisk før, og jeg klarte simpelthen ikke slutte. Jeg suste forbi skiløper etter skiløper og svetta randt, men jeg klarte ikke slutte. Jeg kjente jeg begynte å sovne i rompe og baksider av lår, men jeg klarte ikke slutte. SÅ MORO det er når det går fort på ski!!

Helt fantastisk. Og med så fint vær! Når vi kom frem til kvitfjell oppdaget jeg ansiktet mitt som et nytt verdenskart med fregner. Og det var så deilig. Få litt farge og nyte våren som kommer. På fjellet. Der alt er hvitt. Alt er hvitt, topper og hauger og trær. Alle er glade. Alle har god tid. Det er ferie, det er påskeferie. Fy søren så deilig. Og etter turen måtte jeg hoppe i dusjen og komme meg på jobb, og sånn blir resten av påskeuken for meg (deSverre?) men jeg syntes det er stor stas. Er så sinnsykt god stemning her inne, og stamgjestene er så sinnsykt hyggelige og syntes alltid det er så hyggelig å se meg igjen. Jeg jobber jo tross alt bare her i julen og i påsken.

18.03.2016



Det er påskeferie. Det er ingen tvil. I det senere har jeg handlet svære soloflasker, kvikklunsjer, appelsiner og egg til kun en femmer per vare. Priskrigen er for fullt i gang i Oslo, og det er i god stil med studentbudsjett, men ikke like fullt for sunn helse og denna jævla sommerkroppen som folk ikke klarer å holde kjeft om på instagram. De siste seks ukene har vært ekstremt tøffe. Arbeidskrav på arbeidskrav skulle leveres på skolen, arbeidsplassen min gikk over fra rimi til coop extra, praksis sto for tur, og generell sunn fornuft og fysisk aktivitet uteble på dagen. Midt i det hele var jeg nesten ferdig med notatskriving til eksamen, men klarer likevel å miste hele shiten på macen - fordi jeg aldri lagra, og krysset ut alle åpne dokumenter på pcen når jeg jobbet med arbeidskrav. Så jeg måtte begynne på nytt, og det var tungt. Ekstraarbeid har aldri helt vært min greie. 

I dag hadde jeg min siste dag av seks uker i praksis. Litt molefonkent var det, eller faktisk var det innmari trist. Jeg trivdes ekstremt og har lært så ufattelig masse og blitt så glad i alt og alle på skolen. Samtidig blir det nok deilig å komme tilbake til en normal studietilværelse, den chille hverdagen, sove litt lengre og ha noen fridager i ny og ne. Midtveis i denne perioden klarte jeg å surre på meg en forkjølelse, som gikk over til lungebetennelse, ørebetennelse og så øyekatarr. Max uflaks kanskje? Likevel nekter jeg å innrømme at jeg er syk, men fyf*** det var tøft, når man står opp seks på morgenen og er i praksis i åtte timer, for så å reise rett på jobb og jobbe i åtte timer.. Komme hjem, planlegge undervisning til dagen etter, og sove maksimalt fire timer flere netter på rad. Det er egentlig ikke å anbefale å jobbe ved siden av praksis, men som student er det også utrolig kjipt å ikke kunne jobbe, når man er økonomisk forpliktet til de vaktene man har. Så man må bare bite i det sure eplet, og komme seg gjennom det. Og stort sett gikk det veldig greit. Og det er så deilig når man kommer gjennom det. At man får til ting man på et tidspunkt ikke skulle tro var fysisk mulig. Det er da man oppnår barrierer. 

Men nå er det altså over, og nå er det påskeferie for tur. Jeg reiser hjem til Gausdal på tirsdag. På mandag skal jeg på jobb, og begynne på en smertefull rotfylling (dette blir faktisk fjerde gangen jeg rotfyller, det er kriminelt as! Ikke spis godterier, folkens!) og jeg må også ta fatt på litt skolearbeid. Ellers har jeg min første arbeidsfrie lørdag i morgen på en god stund, så jeg gleder meg ekstremt til å gjøre.. ingenting. Men så kjenner jeg meg selv så godt at jeg veit den ikke blir  så daff heller. På kvelden er det bursdagsparty, og på dagtid er det stor sannsynlighet for en løpetur på sognsvann. For du vet.. Trening, det hadde til nå blitt et fremmedord for meg. Så etter jeg kom hjem fra skolen, ble det et glass rødt og rett på trening. Jeg trengte å få motet til meg. Og jeg kom meg på trening. Jeg nektet meg selv å trene styrke, for jeg er ikke psykisk klar for å kjenne på hvor svak jeg har blitt, men jeg testet heller kondisen. Og overraskende nok gikk de tre første kilometren, så jeg speeda opp, og økte stigningen.. og prøvde virkelig å ta livet av meg selv. I garderoben etterpå var jeg overbevist om at jeg kom til å gå i bakken. Men det gikk jo bra. 

Og nå får jeg brått besøk også. Reddet fra ensomheten på kveldstid. Jippi til yolo-venninner!

 

21.02.2016



Oh man. Jeg var skikkelig på druen i går. Vi hadde klassefest slash bursdagsfest, og alkoholen fløt. En rødvinsflaske er jo ikke all verden, men når det blir spedd på med jellyshots og tyrkerflaske på omgang.. Ja, da blir kvelden fin da. Jeg tror jeg valset rundt i hele Oslo city i natt og hadde det så innmari moro at det gjorde oppriktig vondt i magen. Og det største problemet var vel at jeg aldri helt og fullt var inne på et utested engang, ikke med begge beina samtidig. Og da er det jo vittig med snapchat, da, dere. Når man dagen etterpå ser gjennom den og bare "hæ, var jeg der i går?!". Det var gøy, og og det var så sykt og. Fordi hele gjengen ble jo splittet, men likevel møtte jeg på folk fra samme vors sånn tusenvis av ganger på helt forskjellige hjørner av Oslo, gang på gang. En fest og en kveld jeg sent vil glemme, selv om det ble en keitete slutt.. 

Men i dag? Ohlord. I dag har det vært hardt å være meg. Hadde bare ikke lyst til å gå ut av sengen i det hele. Plis la meg ligge her å rotne.. Men så kom jeg meg ut a, og har spist fra morgen til kveld. Alt fra pannekaker til eggerøre til sushi, brownies, påskeegg, popcorn, potetgull, et par flasker pepsi max. Jeg ler. Og jeg har sånn hundre kroner cash igjen å leve på helt til neste fredag. Budsjett i dass, med andre ord. 

Les mer i arkivet » Mai 2017 » April 2017 » Mars 2017
+ legg meg til som venn

Selvsentrert sukkerfanatiker med en skjevt utviklet form for humor og en ukontrollert pessimisme. Irriterende dårlig selvkontroll og humørsvigninger. ADVARSEL: Alt for mye meg.



Norske blogger





Norske blogger




hits